Før årtusenskiftet var jeg på overnattingsfest i Borneos regnskog. Vi var hos Iban-folket der flere familier bodde samlet i et tradisjonelt langhus ved en elv i den malaysiske delstaten Sarawak. Vertskapet, hvis forfedre skal ha vært beryktede hodejegere, tok varmt imot oss.
Festen bar på ingen måte preg av det, men livsgrunnlaget til Iban-folket og andre urinnvånere var og er truet. På vei tilbake passerte vi raserte skogområder og et reservat for utryddingstruede orangutanger som med all tydelighet illustrerte det. Mennesker og dyr fortrenges. Skogfolket kjemper imot ødeleggelsene. Det er ikke ufarlig. I fjor ble en rettighetsaktivist skutt på åpen gate i Sarawak.
Sarawak er blant områdene i verden med høyest avskogingsrate. Etter tiår med ødeleggelser annonserte delstatsministeren for et par år siden at han ville stanse avskoging og plantasjeetablering i området. Avgjørelsen var viktig ikke bare for Iban-folket i langhuset, men også for verden.
Enorme regnskogområder forsvinner hvert år. Det haster med å stanse avskogingen.
Skogene fungerer som jordens lunger: De tar opp CO₂, binder karbonet og produserer oksygen gjennom fotosyntesen.
Regnskog bremser klimaendringer, og er samtidig hjem for flesteparten av verdens dyre- og plantearter samt 260 millioner mennesker, mange av dem urfolk. Konsekvensene av at regnskogen ødelegges er svært alvorlige.
Mellom 12 og 20 % av utslippene av klimagasser i verden kommer fra avskoging og skogforringelse. Avskoging gir ifølge WWF mer utslipp enn all transport i verden til sammen.
Når skogen ødelegges frigjøres store mengder CO₂ som bidrar til klimaendringer. Dersom verden skal klare å begrense den globale oppvarmingen til to grader må vi bremse – og til slutt stanse – avskogingen, og ødelagt skog må gjenoppbygges.
Sammen med våre medlemsorganisasjoner jublet vi derfor for ti år siden da daværende statsminister Jens Stoltenberg under klimatoppmøtet i Bali i 2007 kunngjorde at Norge vil bruke inntil tre milliarder kroner årlig på å bevare regnskog.
Det var Regnskogfondet og Norges Naturvernforbund som foreslo regnskogmilliardene for regjeringen. Ideen var at rike land betaler fattige land for å bevare regnskogen. På Stortinget var det tverrpartipolitisk enighet om skogmilliardene. Regjeringen har forlenget regnskogsatsingen til 2030.
Norge har bidratt med rundt 22 milliarder kroner til tiltak som skal redusere utslipp fra avskoging og skogforringelse i Sør-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia.
Pengene har dels gått direkte til samarbeidslandene, og dels til globale initiativer og fond i regi av store institusjoner som FN og Verdensbanken. Blant disse er Verdensbankens skogkarbonfond (Forest Carbon Partnership Facility) og FNs klima- og skogprogram (REDD+) som skal bistå skoglandene i arbeidet med å utvikle og iverksette planer for å redusere utslipp fra skogsektoren, i tråd med Parisavtalen fra 2015 som også sier at partene bør støtte REDD+ og bidra til resultatbasert finansiering. Samtidig skal hensynet til biologisk mangfold og lokalbefolkning ivaretas.
Regnskogbevaring er vanskelig, krevende å måle og til tider risikabelt. Å ødelegge vårt felles livsgrunnlag er åpenbart ingen god investering, men regnskogbevarere kjemper mot sterke krefter med kortsiktige økonomiske og politiske interesser. Mange av regnskoglandene er også fattige, med svakt styresett og korrupsjon. Åpenhet, overvåking, kapasitetsbygging, forpliktende samarbeid og god risikohåndtering er derfor viktig for å stanse ødeleggelsene.
I arbeidet for å ta vare på regnskogen og sine leveområder tar mange en stor personlig risiko. Bare i 2016 ble over 200 miljøaktivister drept. Urfolk er særlig utsatt, ifølge organisasjonen Global Witness. I 2017-rapporten til FNs generalforsamling tok FNs spesialrapportør for menneskerettighetsforkjempere Michel Forst opp situasjonen for miljøforkjempere, med særlig fokus på næringslivets rolle i menneskerettighetsbrudd mot denne gruppen.
Urfolks kunnskap om - og behandling av - områdene de lever i gjør dem godt tilpasset til å leve i samme regnskogområder som de man forsøker å bevare. Når regnskogen ødelegges, ødelegges også urfolks livsgrunnlag.
Etterspørselen etter råvarer er hovedårsaken til at regnskogen ødelegges: Mat, dyrefôr, tømmer, papir, drivstoff og mineraler. Over halvparten av all avskoging det siste tiåret skyldes jordbruk – særlig produksjon av palmeolje, soya og kjøtt, ifølge Regnskogfondet. Bygging av veier og vannkraftverk er også med på ødeleggelsen.
Skal vi klare å stanse avskogingen må flere bli med. Og forbrukere, bedrifter og investorer må la være å kjøpe varer eller investere i bransjer som ødelegger regnskogen. Heldigvis har flere selskaper forpliktet seg til dette. Oljefondet har også trukket seg ut av flere selskaper som ødelegger regnskogen, inkludert selskaper i Sarawak som hugget ned skog for å produsere palmeolje.
Myndigheter, sivilsamfunn, næringsliv, investorer, FN og andre gode krefter må trekke i samme retning for at vi skal lykkes.
Spørsmålet om forvaltning av naturressurser vil nok fortsette å være et stridstema framover. Samtidig har verden blitt enig om felles normer for en bedre og mer bærekraftig verden, en ambisiøs Agenda 2030, der miljø og utvikling sees i sammenheng.
Det gjelder vår felles framtid, intet mindre. Skal vi nå Parisavtalens klimamål og FNs bærekraftsmål innen 2030 må vi redde regnskogen. Det koster, og det er krevende. Men vi har ikke råd til å la være.