De siste ukenes klimatoppmøte hadde to hovedoppgaver:
Å utvikle en prosess for å øke de nasjonale ambisjonene om klimagasskutt til 2030, for å få dem i tråd med Parisavtalens mål om å stanse global oppvarming ved 1,5-2 grader, den såkalte Talanoadialogen;
Å lage reglene for gjennomføring - for hva som skal rapporteres og telles som klimagasskutt, tilpasning og klimafinansiering, slik at implementeringen kan komme i gang raskt.
Selv om det ble fremdrift på begge områder, var møtet sterkt preget av omkamper, mistillit og nye oppgaver. Denne trenden må snus før neste klimatoppmøte i Polen 2018 da alt må falle på plass. Med store klimarelaterte humanitære katastrofer som et bakteppe, kom utviklingsland til COP23 med et massivt politisk trykk på å få tap og skade knyttet til klimaendringer høyere på dagsorden. De stilte også krav om økt og forutsigbar finansiering, både til utslippskutt, tilpasning og tap og skade. I tillegg krevde utviklingslandene mer fokus på at målene om kutt til 2020 skulle oppfylles. Disse målene kommer fra Kyotoprotokollen, er i-landenes ansvar og mål der mange, også Norge, ligger langt etter.
- For å komme i mål med Parisavtalen må land pakke ryggsekken med betydelig mer før de drar til neste COP i Polen enn hva de gjorde til Bonn. For Norges del må vi gjøre mer for å nå målene om utslippskutt til 2020, styrke målene om utslippskutt til 2030, og gi mer i klimafinansiering, sier Kristina Fröberg, seniorrådgiver i Forum for utvikling og miljø.
Trump og USAs rolle
Det siste året har media fokusert mye på Trump og USAs forhold til Parisavtalen, og mulighetene for om avtalen kan oppfylles hvis de trekker seg. USA var til stede på COP23 og blokkerte stort sett ikke forhandlingene, slik mange fryktet, men deltok med posisjoner som de lenge har hatt i forhandlingene. Hittil har verdens land uttrykt en tydelig tilslutning til Parisavtalen etter USA meddelte at de ville trekke seg. Og de to siste som ikke hadde signert avtalen, Syria og Nicaragua, vil nå gjøre det. Den store utfordringen på COP23 var altså ikke USAs rolle, men mistillit mellom rike land og utviklingsland, som blokkerte fremgang for å komme videre og få høynet ambisjonene på en rekke viktige områder.
Todelt om klimaplaner
Hvert land skal melde inn nasjonale planer om utslippskutt for hvordan de skal nå Parisavtalens mål. Disse klimaplanene er veldig ulike og derfor forhandler land om regler for hva de skal inneholde, og hvordan bidragene skal rapporteres og etterleves. En gruppe av likesinnede utviklingsland – som til stor del består av mellominntektsland som Kina, India, Saudi-Arabia og Iran – ønsker et todelt rapporteringssystem med forskjellige krav til utviklingsland og rike land. Dette er en oppdeling som ble brukt i Kyotoprotokollen, men under Parisavtalen skal rapporteringen være differensiert i forhold til lands kapasitet, og alle land skal bidra etter størst mulig evne. Mange utviklingsland vil også at klimaplanene skal omhandle utslippskutt, klimatilpasning og støtte. Men rike land som Canada og Australia henviser til at Parisavtalen sier at de kun skal omfatte utslippsreduksjoner og at dette må bli ferdig først, slik at implementeringen raskt kan begynne. Her står landene fortsatt langt fra hverandre og det vil bli en stor utfordring å bli enig på klimaforhandlingene neste år.
Klimastøtte
Rike land har tidligere lovet 100 milliarder amerikanske dollar i årlig klimastøtte fra år 2020, og klimafinansiering er avgjørende for at fattige land skal få gjennomført sine nasjonale mål om utslippskutt og tilpasse seg klimaendringene. For å skape forutsigbarhet nok til å sette i gang tiltak sier Parisavtalen at rike land skal gi kvalitativ og kvantitativ informasjon om hva de vil bidra med på en toårsbasis. På COP23 ble det et stort spørsmål om hvordan dette skal skje. Mange rike land, inklusive Norge, mener at det er umulig å gjennomføre siden de kun har budsjetter fra sine parlament ett år om gangen.
I løpet av 2017 har verden vært vitne til utallige klimarelaterte katastrofer, og noen av dem er blitt omtalt som de verste humanitære katastrofene i FNs historie. På COP23 krevde utviklingsland, med de minst utviklede landene i spissen, støtte for å håndtere tap og skade som rammer fattige land og som først og fremst er forårsaket av de rike landenes utslipp. Dette førte med seg lange og intense forhandlinger som kun resulterte i at det skal holdes en ekspertdialog om tema i Bonn i mai.
- De minst utviklede landenes behov for støtte til å håndtere tap og skade knyttet til klimaendringer må tas på alvor og prioriteres. Dette handler om klimarettferdighet, sier Fröberg.
Talanoa for klima 2018
Ifølge FN dekker målene som nå er meldt inn kun en tredjedel av de nødvendige globale kuttene, og derfor har Parisavtalen en rekke ambisjonsmekanismer som skal forbedre målene. En såkalt “fasilitativ dialog” skal i 2018 vurdere den kollektive innsatsen opp mot Parisavtalens mål, og danne politisk trykk for å melde inn mer ambisiøse nasjonale mål innen år 2020. Fiji - som var vertsland for COP23 – har døpt denne til Talanoadialogen. Talanoa er et ord som beskriver en inkluderende og transparent dialogprosess der man deler historier, utvikler empati med andre, og tar kloke avgjørelser for fellesskapet. På COP23 klarte Fiji å gi Talanoadialogen et veikart som vil gå gjennom hele året med oppsummeringer underveis, der FNs klimapanels 1,5 graders-rapport vil får en sentral plass. Den vil også inneholde elementer om klimagasskutt allerede til 2020. Talanoadialogen skal avsluttes med et møte mellom verdens ledere i Polen i desember 2018.
- Skal verdens ledere lykkes i neste års viktige klimaforhandlinger må de brette opp ermene og å være beredt til å gi betydelig mer enn de gjorde i Bonn, avslutter Fröberg.
Les også Kristina Fröbergs lengre oppsummering av COP23 her: Dypdykk: COP23 - ambisjonskampen som ble omkamp.