De siste årene har klimaforhandlingene gått så trått at årets forhandlinger i desember måtte ta en sving innom Bangkok for et ekstramøte. Etter at støvet hadde lagt seg etter jubelen over at Parisavtalen var et faktum, ble det tydelig at det var vanskelig å komme seg videre. Siden den gang er det Parisavtalens regelverk det forhandles om. Det inneholder blant annet rapporteringssystemer for utslippskutt og klimafinansiering, innrapporteringsregler for landenes framtidige klimamål og mye, mye mer.
Bangkok-møtet startet tirsdag forrige uke med en god tone mellom forhandlerne, som virket å ha innsett hvor mye arbeid som må bli gjort på svært kort tid. Fristen landene har gitt seg selv for å enes om et regelverk er COP24 som avholdes i Polen i desember dette året. Denne erkjennelsen har ført til en vilje fra landene til å komme seg videre, noe som flere av forhandlingstemaene bar preg av.
Klimafinansiering har vært et svært vanskelig forhandlingstema de siste årene, og spesielt hvordan klimafinansiering skal rapporteres på, både i forkant og i etterkant av utbetalinger. Men selv dette temaet ble det gjort framskritt på i Bangkok. Landene forhandlet konstruktivt, noe som ikke alltid er tilfelle i klimaforhandlingene. Men til tross for framskritt er det mye igjen, og særlig utviklingsland føler ikke at de blir nok lyttet til når de påpeker at de er avhengig av støtte for å gjennomføre sine klimakutt og for å tilpasse seg et endret klima. Endringer de selv i svært liten grad har bidratt til.
Fredag ble vi derimot påminnet at forhandlingene fortsatt ikke har blitt en dans på roser. I forhandlingene om bokføring av utslippskutt har det blitt ekstremt vanskelig å komme seg videre på grunn av noen land ønsker forskjellige regler for utviklingsland og industrialiserte land, basert på en inndeling av landene fra 1992. Dette kan føre til at et land som Kina i realiteten ikke vil få noen forpliktelser når det kommer til utslippskutt, noe som er uakseptabelt for mange land.
Oppsummeringen fra de første dagene i Bangkok vil være en forsiktig optimisme der forhandlingene går framover, men hvor vi hele tiden blir påminnet hvor vanskelig det blir å rekke å bli ferdig med alt før fristen går ut. Nå er vi helt avhengig av at land strekker seg lenger enn de til nå har gjort, og at de viser en større vilje til å imøtekomme hverandre. Og det må skje fort. Fristen er kun tre måneder unna.