- Les Forum for utvikling og miljøs innspill til den norske delegasjonen under SB50 her
- Les også Forum for utvikling og miljøs innspill til hva Norge må gjøre for å nå Parisavtalen og bærekrasftmål 13 om å bekjempe klimaendringer og konsekvensene av dem her
På COP 25 i Santiago i desember skal verdens land bli enige om de siste gjenstående spørsmålene om regelverket for Parisavtalen. For eksempel om hvordan man kan handle med utslippsreduksjoner i et globalt marked uten at det blir dobbelttelling av kuttene som er gjort i ett land men som kjøpes av et annet. Land må også bli enige om et nytt mandat for komiteen som arbeider med tap og skader fra klimaendringer – noe som er ekstremt viktig for fattige land som allerede rammes hardt av klimaendringene.
I Bonn har landenes delegasjoner nettopp møttes i to uker for å forhandle om disse tingene, under forhandlingsmøte SB50 på UNFCCC 17.-28. juni. Formålet har vært at det skal foreligge forberedte forhandlingstekster som politikerne kan ta over for å rekke å komme i mål i Santiago. Her har også Norge rapportert til andre medlemsland om sitt arbeid med å kutte utslipp til 2020. Denne dypdykk-saken er en analyse av resultatet for noen av de viktigste områdene som ble forhandlet om de to siste ukene i Bonn.
Forventer stor strid om markedshandel med utslipp
Artikkel 6 i Parisavtalen om marked handler om regler for å handle med utslippsreduksjoner. Hvordan disse utformes er avgjørende for hvor mye utslipp vi ender opp med totalt i det globale systemet. For å klare Parisavtalens mål må alt markedssamarbeid bidra til høyere ambisjoner og global reduksjon av utslipp, og ikke utvanne det.
ForUM og Norge mener at utslippsreduksjoner bare må bokføres ett sted, ved at det landet som selger utslippsreduksjonen trekker det fra i sitt utslippsregnskap hvis kjøper vil bruke den til å oppfylle sin forpliktelse (kjent som «corresponding adjustments»/tilsvarende justeringer). Det er også viktig at utslippskreditter fra den tidligere Kyotoprotokollen (CDM-prosjekter) ikke brukes uten at de revurderes mot strenge kvalitetskriterier som sikrer at alle registrerte prosjekter leverer reelle, permanente og verifiserbare utslippsreduksjoner. Tidligere prosjekter har dessuten lært oss at det er nødvendig med tydelige kriterier for å unngå at prosjekter innenfor systemet bryter menneskerettigheter eller ødelegger miljøet.
I Katowice i Polen i desember var det mye konflikt knyttet til å bli enige om markedsreglene. Noen land ønsket å vedta regler som tillater dobbelttelling, noe Norge og flertallet av land ikke kunne akseptere. I Bonn beveget dette arbeidet, som ble fasilitert av Peer Stiansen fra Norge og Hugh Zealy fra Barbados, seg noe fremover. Partene ble enige om et grunnlag til forhandlingstekst som både inneholder landenes forskjellige posisjoner, og mange kompromissforslag fra Katowice. Dog er det fortsatt stor uenighet om hva slags regelverk som skal gjelde, og teksten inkluderer opsjoner som fører til dobbeltelling av utslippsreduksjoner.
Vi kan forvente en stor strid om dette i Santiago, og utfallet vil bli avgjørende for muligheten å nå Parisavtalens mål.
Dette bildet – som viser hvordan gamle CDM-prosjekter flommer utslippsmarkedet – spredte seg i forhandlingsrommet for en markedsavtale. Takk til den humoristiske men anonyme opphavsmannen!
Forventer konflikter knyttet til økonomisk støtte for tap og skader fra klimaendringer
Mekanismen for tap og skader fra klimaendringer skal gjennomgås i 2019, og i Bonn skulle land bli enige om en oppdragsbeskrivelse for gjennomgangen. Warszaw international mechanism (WIM), og dets komite har hatt i oppgave å arbeide med tap og skader siden 2013. Den har hatt lite ressurser og det har vært vanskelig å få gjennomført alt som ligger under det store mandatet.
Fremfor alt har oppgaven om å forbedre økonomisk støtte til land som er utsatt for tap og skader til stor del dreiet seg om forsikringsmekanismer. Dette innebærer en betydelige begrensninger: Forsikringer er ikke lønnsomme ved forutsigbare tap og skader som havnivåstiging, mange av dem som vært forsikret har kun fått en liten andel dekket ved værkatastrofer som flom og tørke, og spørsmålet om hvem som skal betale premien for de fattige som er verst rammet gjenstår. Land som Mosambik, som nettopp har vært rammet av gjentatte katastrofer, har vært nødt å ta opp store lån som ikke er bærekraftige og som ødelegger muligheten å oppnå bærekraftsmålene.
Derfor var det viktig for afrikagruppen, de minst utviklete landene, og øystatene at oppdragsbeskrivelsen (Terms of reference) for gjennomgangen av WIM tar for seg mangler i arbeidet med finansiering av tap og skader. Dette var noe mange rike land ønsket å unngå. Etter forhandlinger ble det enighet om innholdet i en oppdragsbeskrivelse som kan dekke finansieringsspørsmål, uten å presisere i detalj. Striden om finansiering ble da skyvet til Santiago.
I stedet handlet den store striden i forhandlingene, som gikk over tiden, om i hvilket organ som skal behandle denne gjennomgangen. For mange land som er hardt rammet av klimaendringer er det viktig at anbefalingene fra gjennomgangen går til Partskonferansen (COP), siden dette gir høyest status. I tidligere COP-beslutninger finnes det også tekst som presiserer at WIM skal se på finansiell støtte, mens Parisavtalen kun tar opp forbedring av støtte uten å presisere akkurat finansiering. For disse landene var det viktig å avklare dette i Bonn, og ikke å skyve det til Santiago, siden det forventes å bli en brikke i et det store forhandlingsspillet der, som vil koste i form av å måtte gi opp andre viktige saker. Resultatet ble en tekst som sa at rapporteringen skal skje i «passende instans» (the appropriate body or bodies). Dermed kan gjennomgangen settes i gang. Warszawa-mekanismens styrestruktur (governance) skal forhandles på COP 25.
Også disse vanskelige forhandlingene ble fasilitet av Norge ved Marianne Karlsen, sammen med Pepetua Latasi fra Tuvalu.
Illustrasjon av gjeldsbyrder knyttet til finansiering av tap og skader fra ForUMs medlemsorganisasjon SLUG - nettverk for rettferdig gjeldspolitikk.
Arbeidsprogram og finansiering for urfolksplattform
I Bonn ble det også enighet om en tekst til en arbeidsplan for «urfolkplattformen» som ble etablert i Katowice. Denne skal blant annet fokusere på utveksling mellom tradisjonell kunnskap og vitenskapen som ligger til grunn for eksempel for klimapanelets analyser, urfolks involvering i arbeidet under klimakonvensjonen, og betydningen av klimatiltak fra urfolk og lokalsamfunn. Det er viktig med økt finansiering for å få i gang dette arbeidet, og Norge meddelte vi vil støtte plattformens arbeid med 2,5 millioner norske kroner.
Saudi-Arabia forhindret enighet om IPCCs 1,5 gradersrapport
I Katowice klarte ikke landene å bli enige om å ønske FNs klimapanels (IPCCs) viktige 1.5-gradersrapport velkommen. Til tross for at det store flertallet sterkt ønsket det, og at den er blitt godkjent av alle land i IPCCC, klarte Saudi-Arabia å stoppe dette med støtte av Kuwait og delvis USA, siden alle vedtak krever konsensus. I stedet ble saken utsatt til Bonn, hvor Saudi-Arabia truet med å blokkere hele åpningen av møtet på grunn av agendapunktet om IPCCs 1.5-gradersrapport. Kompromisset ble en «gentlemens agreement» om å avslutte agendapunktet for godt i Bonn, uten å legge føringer på innholdet.
Resultatet er nedslående og kan ses som en krise for både vitenskapen og klimakrisen. Siden Katowice har vi i mai 2019 hatt den høyeste konsentrasjonen av CO2-konsentrasjon i atmosfæren på 10 millioner år (415 ppm), og hvis vi fortsetter slik, vil vi ha passert muligheten til å nå 1,5-gradersmålet om to til tre år. Møtet endte med en tekst som Saudi-Arabia vannet ut slik at den nå mangler føringer for hvordan vitenskapen skal påvirke landenes klimaplaner. Teksten sier at partene «vurderte» (considered) rapporten på møtet, og refererer til den som «best tilgjengelige vitenskap», samtidig som den noterer synspunkter om å styrke vitenskapen.
Resultatet – som kommer av Saudi-Arabias arbeid for å få inn språk i beslutningene som sår tvil om vitenskapen – ble den siste dagen møtt av Environmental Integrity Group, med Mexico og Sveits i spissen, som bar t-skjorter med teksten "Science is not negotiable". Strategien fra flere internasjonale organisasjoner er nå å jobbe på å få inn nøkkelkonklusjoner fra 1.5 gradsrapporten i de forskjellige tekstene på andre områder som skal produseres fremover.
Som reaksjon på Saudi-Arabias blokkering av 1,5-gradersrapporten bar Environmental Integrity Group, med Mexico og Sveits i spissen, t-skjorter med teksten "Science is not negotiable".
Norsk rapportering ignorerte krav om innenlandske kutt
Under møtet ble landenes klimarapportering om mål og utslipp i forhold til 2020 gjennomgått. Dette skjer ved at landene presenterer sin rapportering og får spørsmål fra andre land i salen. Norge viste en vakker powerpoint med bilder fra norske fjell og fjorder og et norsk mål om å kutte 30% av utslippene fra 1990 til 2020, samt en graf over «stabile» utslipp til i dag. Norske utslipp har økt med 2,4% mellom 1990 og 2017, ifølge statsbudsjettet. Samtidig ble det fortalt at dette var helt ifølge Norges planlegging, siden vi vært den største kjøperen av CDM-kvoter som dekket utslippene (utslippsreduksjoner i andre land gjennom Kyotoprotokollen). Dog utelat presentasjonen informasjon om at 2020-målet også sier at to tredjedeler av kuttene skal tas hjemme (Klimaforliket 2007-2008 og Meld. St. 21 (2011–2012)).
Det endte med at det ble stilt høflige spørsmål fra andre land om ting som elbiler, planer for norsk jordbrukssektor og frøforvaring på Svalbard. Ikke et eneste land spurte om hvilken strategi Norge har for å takle at vi ligger 22,4% fra målet om to tredjedels kutt hjemme, da det kun er halvannet år igjen til det skal være oppfylt. Hvis land kan komme seg unna gjennom å utelate så viktig informasjon, og andre land ikke er tøffere, kan en spørre seg hva poenget med disse gjennomgangene skal være. Dette showet genererte i hvert fall ikke noe ekstra trykk på at Norge må gjøre mer for å oppfylle sine lovnader.
Nå er det opp til oss i sivilsamfunnet å generere trykket som må til for å implementere tidligere mål, og for å få melde inn et nytt 2030-mål som er på linje med Parisavtalen. Erna må pakke kofferten til FNs klimatoppmøte i New York i september med et nytt mål om å kutte minst 53% av klimagassutslippene fra 1990 til 2030, og følge opp dette med årlige karbonbudsjetter og tilhørende klimatiltak. Noe annet går mot all vitenskap og er slett ikke ansvarlig.
Norges rapportering på utslippskutt kommunserte fremgang mot Parisavtalen, til tross for at norske utslipp har økt siden 1990.
Forums medlemmer møter den norske delegasjonen. Fra venstre: Sofie Nordvik KFUK-KFUM (og LNU sin representant i delegasjonen), Inga Fritzen Buan fra WWF Verdens naturfond, Håkon Grindheim fra Kirkens Nødhjelp, Karoline Fauskanger Andersen og Ane Serreli fra Spire, og Monica Camacho fra Regnskogsfondet.
Deler av den norske delegasjonen som er ledet av Henrik Eriksen (andre personen fra høyre)
Kontakt: