1. Hva mener man med «tap og skade» i klimasammenheng?

«Tap og skade» er et innarbeidet begrep som ofte brukes i forbindelse med klimatoppmøtene og Parisavtalen, men hva betyr det egentlig?

Begrepet dekker både økonomiske og ikke-økonomiske tap forårsaket av klimaendringene, og det inkluderer ødeleggelser som skyldes både såkalte «sudden-onset events» og «slow-onset processes». Sakte prosesser kan for eksempel være stigende temperatur og havstiging, mens eksempler på plutselige hendelser er tørke, flom og hetebølger. Ved å inkludere tap og skade, anerkjenner Parisavtalen at klimaendringene vil medføre uunngåelige tap og skader, som da altså ikke kan forhindres ved utslippskutt og tilpasning.

Det er de rike landene som har skapt klimakrisa, og utviklingslandene som betaler den største prisen. Utviklingslandene rammes hardest av klimaendringene og er samtidig dårligst rustet til å håndtere ødeleggelsene. Tap og skade er derfor et sentralt tema i diskusjonen om klimarettferdighet.

2. Hva har allerede inntruffet av tap og skade, og hva kan vi forvente i framtida?

Ekstremvær forverret av klimaendringene skapte store ødeleggelser i fjor. Branner i California førte til tap verdt 25 milliarder dollar og brannene i Australia drepte omkring én milliard dyr; i Argentina og Uruguay drev flom 11.000 mennesker fra hjemmene sine; og en uvanlig sterk monsun forårsaket flom som drepte 1.900 tusen mennesker nord i India. Disse naturkatastrofene har en nær sammenheng med et varmere klima og viser hvilke alvorlige konsekvenser dette allerede har for mennesker, dyr og natur. Utviklingen er i tråd med stadig sterkere advarsler fra klimaforskere i FNs klimapanel.

Det har stor betydning om oppvarmingen blir på 1,5 eller 2 grader. Konsekvensene vil bli mye større dersom vi ikke klarer 1,5-gradersmålet, ifølge FNs klimapanels spesialrapport om 1,5-graders oppvarming.

Les også: En halv grad har alt å si

3. Hvorfor er tap og skade et så betent tema i klimaforhandlingene?

Rike lands mangel på vilje til å ta ansvar for tap og skade bidrar til at fattige og mellominntektsland kjemper mot vedtak som inneholder krav om høyere ambisjoner fra landene etter 2020. Fattige landene har en reell frykt for at ansvaret blir skjøvet over på dem. Denne konflikten undergraver tilliten land imellom og mulighetene vi har for å begrense temperaturøkningen til 1.5°C og beskytte folk og natur.

De rike landene, med USA i spissen, ønsker ikke å ta juridisk og økonomisk ansvar for tap og skade i utviklingsland. Da FNs klimakonvensjon ble forhandlet fram i 1991 foreslo alliansen for små øystater (AOSIS) at det skulle lages en forsikringsordning for å kompensere de mest sårbare øystatene for tap og skade relatert til havstiging. Land skulle bidra med penger til ordningen basert på deres relative bidrag til utslipp av klimagasser og størrelsen på landets økonomi. Forslaget ble avvist og «tap og skade» ble ikke nevnt i en formell framforhandlet FN-tekst før i 2007.

Det gikk mer enn 20 år fra de små øystatene fremmet sitt første forslag om en finansieringsordning for tap og skade, til det i 2013 ble bestemt å opprette en mekanisme for å adressere tap og skade. Warszawa internasjonale mekanisme for tap og skade (WIM) ble opprettet for å fremme kunnskap og forståelse, styrke dialog, koordinering, samstemthet og synergier mellom relevante aktører, og fremme handling og støtte til finansiering, teknologi og kapasitetsbygging. WIMs mandat inneholder ingen bestemmelser om juridisk ansvar eller kompensasjon for tap og skade, og har blitt kritisert for manglende fokus på finansiering.

Parisavtalen anerkjenner tap og skade i artikkel 8, men det er også en bestemmelse som sier at artikkel 8 ikke involverer eller gir grunnlag for noe juridisk ansvar eller kompensasjon. En slik bestemmelse var et krav fra USA for å innlemme tap og skade i Parisavtalen.

4. Hvordan finansieres tap og skade relatert til klimaendringene?

Det finnes ikke et eget fond for tap og skade, slik det for eksempel gjør for klimatilpasning. WIM, som er den internasjonale mekanismen for tap og skade, har i oppdrag å styrke relevant handling og støtte for å forhindre, minimere og adressere tap og skade, inkludert finansiell støtte.

Utviklingslandene ønsket seg en mekanisme som kunne bidra med direkte økonomist støtte, men WIM har i dag ikke juridisk rett til å distribuere midler. Derfor krevde utviklingsland en ny finansieringsmekanisme og nye penger på klimatoppmøtet i Madrid i fjor (COP25). ForUM-fellesskapet og andre organisasjoner over hele verden støtter opp om dette kravet.

Det er viktig at finansieringen av tap og skade kommer i tillegg til annen bistand. Det trengs bistand på mange felt dersom vi skal klare å nå bærekraftsmålene. Det blir ikke mulig å nå målene dersom midler til å håndtere eskalerende klimakatastrofer og andre klimatiltak spiser opp bistandsbudsjettene.

Det er også viktig at tap og skade ikke forverrer eller skaper nye gjeldskriser. I utviklingsland som opplever klimakatastrofer bør statsgjelda fryses slik disse landene ikke betaler renter og avdrag før de har kommet seg på beina igjen. Håndtering av tap og skade skal ikke finansieres gjennom lån, i alle fall ikke til land som allerede er tynget av gjeld.

Å finne en rettferdig løsning for finansiering av tap og skade er avgjørende for å få tilbake tilliten i forhandlingene, og for at utviklingsland skal kunne gå med på kravene som rike land stiller til dem på andre områder for å oppnå Parisavtalens mål.

USA, Norge og andre rike land ønsker ikke en ny finansieringsmekanisme for tap og skade og har argumentert for at det mest effektive er å bruke de institusjonene vi har i dag. Klimatoppmøtet i Madrid resulterte derfor ikke i noen ny finansieringsmekanisme.

Det ble heller ikke sikret nye penger som vil komme i tillegg til bistandsmidlene. Det ble istedenfor bestemt at Det grønne klimafondet, som er en av Parisavtalens finansieringsmekanismer, skal formidle støtte til tap og skader. Dette er en erkjennelse av at klimafinansiering ikke bare skal gå til tiltak for utslippskutt og tilpasning, men også til tap og skade.

Det er viktig at land øker sin støtte til Det grønne klimafondet. Dersom det ikke kommer nye penger til fondet, risikerer man at bestemmelsen går ut over utslippskutt og tilpasningstiltak.

5. Hva er Norges rettferdige ansvar for klimarelatert tap og skade i utviklingsland?

Norges oljeproduksjon og vårt store utslipp per person gir oss et betydelig historisk ansvar for klimakrisa. I tillegg har vi har stor økonomisk kapasitet til å bidra med løsninger på klimakrisa. I rapporten “Norway’s fair share of meeting The Paris Agreement” har man sett på Norges utslipp og økonomiske kapasitet for å beregne vårt rettferdige bidrag til den globale klimainnstasen. Rapporten konkluderer med at Norge har et mye større ansvar enn hva vår befolkning skulle tilsi, og at vi i dag gjør altfor lite.

Selv om man gjerne skiller mellom utslippsreduksjon, tilpasning, og tap og skade, henger disse begrepene tett sammen. Jo raskere vi kutter utslipp, og jo raskere vi tilpasser oss, jo mindre tap og skade får vi relatert til klimaendringene.

For å gjøre en rettferdig innsatts for å forhindre tap og skade må Norge kutte minst 53 prosent av nasjonale utslipp innen 2030, bidra med opp mot 50 milliarder kroner i året til globale utslippskutt, og 15 milliarder til klimatilpasning i sårbare land.

Det må også bevilges penger for å adressere pågående tap og skade. I statsbudsjettet for 2020 har Norge lovet å doble sin støtte til Det grønne klimafondet, men Norge kom med denne lovnaden allerede i på klimaforhandlingene i Paris 2015. ForUM mener derfor det er på tide at Norge dobler denne støtten på nytt.