Denne artikkelen er skrevet av Maja Stade Aarønæs, fra Forum for utvikling og miljøs (ForUMs) medlemsorganisasjon Sabima, i forbindelse med ForUMs kampanjeuke #forNaturen 2.-5. juni
Flere arter er truet av utryddelse nå enn på noe punkt i menneskets historie. I Norge står hver femte art på lista over arter som er i ferd med å forsvinne fra vår natur.
Livsviktig naturmangfold
Når arter dør, blir naturen sårbar. Økosystemer kan kollapse, og vår sivilisasjon slik vi kjenner den blir utfordret. Intakte, fungerende økosystemer gir oss livsnødvendige økosystemtjenester. Vann resirkuleres og renses i naturen. Fra naturen får vi livsviktige medisiner, ren luft og karbonlagring. Uten pollinatorer kan et eple komme til å koste en dagslønn. Og fungerende økosystemer demper effektene av klimaendringer.
Den største trusselen mot naturen vår og artsmangfoldet er i dag våre arealinngrep. Vi mennesker har, ifølge Det internasjonale Naturpanelet, endret 75 prosent av miljøet på land. Fortsetter vi på samme måte, ødelegger vi vårt eget livsgrunnlag og vi vil møte en varslet naturkrise som langt overgår den pågående pandemien i vedvarende negativ effekt på samfunnet.
Hvorfor taper naturen i kampen om arealene?
At verden har blitt enige om og jobber for å nå flere bærekraftmål om å ta vare på liv under vann og på land, er svært viktig. Forringelse og ødeleggelse av natur er det miljøproblemet som påvirker flest mennesker globalt. Hvordan vi bruker arealene er hovedutfordringen. Minst 3,2 milliarder mennesker lider på grunn av ødelagt natur. Tap av natur koster mer enn 10 prosent av verdens økonomi. Likevel taper naturen for kortsiktige, økonomiske fordeler.
I Norge ligger ansvaret for å forvalte areal og ta vare på naturverdiene i stor grad hos kommunene. Kommunestyrene er naturens førsteforsvar. Det er lokalpolitikerne som i 99 prosent av tilfellene kunne ha prioritert å spare naturen. I stedet sløser vi med den. Vi bygger den ned, bit for bit.
Et skogholt her, en myr eller bekk der. Tap av naturmangfold er summen av alle saker der vekst og utvikling vektes tyngre enn naturverdier. Skal vi stanse tapet av naturmangfold, må Norge bli arealnøytralt. Det betyr at vi må gjenbruke og fortette allerede utbygde arealer fremfor å bygge ut mer natur, og stanse overforbruket av areal.
Flere grep skal i teorien bidra til at enkeltkommuners interesser ikke går på bekostning av våre regionale og nasjonale verdier. Men i praksis gir kommunene stadig vekk unntak fra egne planer, fylkesmennene får instruksjoner om å være restriktive med å fremme innsigelser, og naturens rettsikkerhet utfordres til stadighet, som i det nyeste forslaget til endringer i plan- og bygningsloven.
Naturen kommer sist, når den burde vektes tyngst. Skal vi stanse tapet av arter og unngå en varslet naturkrise, må vi se på og behandle naturen som selve fundamentet for vår velferd. God forvaltning av naturen må ligge til grunn når vi tar avgjørelser. Slik er det dessverre ikke i dag.
Naturen kjenner ingen landegrenser
Naturkrisen er global, selv om arealbeslutningene gjøres lokalt. Verdens land må jobbe i fellesskap for å finne gode løsninger for å stanse tapet av biologisk mangfold.
Men det er åpenbart at Norge, som ett av verdens rikeste land og som oljenasjon, må gå foran og ta et særlig ansvar. Det kan vi gjøre gjennom å stille krav i handelsavtaler, bidra med kompetanseoverføring og økonomisk støtte til naturforvaltning i andre land, og ikke minst gjennom å prioritere å oppnå vår del av de globale målene på hjemmebane. Norge kan gå foran med å vise hvordan arealnøytralitet oppnås i praksis.
Norge er i posisjon til å påvirke global naturødeleggelse på flere arenaer.
Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn er president for FNs miljøforsamling og Erna Solberg leder pådrivergruppa for bærekraftsmålene. Norge bør bruke mulighetene til å sette den største trusselen mot naturen og vårt livsgrunnlag på agendaen. I 2021 skal det forhandles en ny naturavtale, og Norge må være med og skape politisk momentum som motiverer landene til å utarbeide ambisiøse og realistiske mål og, ikke minst: prioritere å gjøre jobben i eget land.
Skal vi sikre livsgrunnlaget vårt for fremtiden, må verdens arealpolitikk bli mer naturvennlig. En arealnøytral verden der vi har stanset tapet av natur må være målet som alle land investerer i for å gjennomføre.
Skal vi forhindre at naturkrisen endrer vår sivilisasjon, må vi stanse tapet av arter og endre vårt forbruk av natur. Politikerne må stå sammen om å gi naturen verdi og rettsvern, før krisen blir enda større og mer krevende å snu. Løsningene finnes – finnes viljen til endring?