På HLPF 2020 rapporterer 47 land gjennom en såkalt «VNR», en voluntary national review, eller frivillig nasjonal gjennomgang av hvordan det enkelte land ligger an med hensyn til å nå bærekraftsmålene innen 2030. Rapporteringen går over flere dager.

Forum for læring

VNR er en kjernekomponent i HLPF, og formålet er at land skal utveksle erfaringer og lære av hverandre. En VNR skal forberedes gjennom en inkluderende og grundig prosess og være en kilde til informasjon om beste praksis, læring og utfordringer i gjennomføringen av bærekraftsmålene.

I løpet av de siste fire årene har nesten alle FNs medlemsland rapportert på det nasjonale arbeidet med å nå FNs bærekraftsmål. Kvaliteten på rapporteringen er imidlertid varierende. - Det er store forskjeller mellom landenes rapportering. Noen viser fram nesten et glansbilde, mens andre løfter fram reelle utfordringer landet står i. Det varierer også veldig hvor inkluderende og omfattende den nasjonale prosessen er, sier daglig leder i ForUM Kathrine Sund-Henriksen.

Se til Finland

- Vi ønsker at Norge spesielt skal lære av Finlands prosess og rapport når Norge skal rapportere neste år. ForUM har et godt samarbeid med vår finske søsterorganisasjon Fingo, som har vært svært aktiv i den finske prosessen, og vil dra nytte av deres erfaringer, sier Sund-Henriksen.

I den finske rapporten kan man lese at Finland er langt framme på mange områder, men har utfordringer blant annet med kjønnsbasert vold og naturmangfold. Rapporten dekker både prosessen fram mot VNRen, eierskap hos ulike grupper og på ulike nivåer, hvordan bærekraftsmålene er inkorporert i nasjonale planer og dokumenter, leaving no one behind (LNOB), og institusjonelle mekanismer. Under hvert enkelt bærekraftsmål presenterer så regjeringen sin vurdering, før sivilsamfunnet får komme med sin uavhengige vurdering. Ingenting har blitt sensurert. På mål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon skriver eksempelvis sivilsamfunnet at man ser en negativ trend, og kommer med seks innspill til hva Finland må gjøre.

Rilli Lappalainen, direktør for bærekraftig utvikling i Fingo, viser til en positiv utvikling i Finland når det gjelder inkludering. - Antallet interessenter som deltar og forplikter seg til arbeidet med bærekraftsmålene har økt, skriver Lappalainen i en e-post. Han understreker betydningen av mot til å stole på hverandre i prosessen. Samtidig er det nettopp dette som er krevende. - Da vi skulle skrive våre analyser av hvert bærekraftsmål, oppdaget vi at organisasjoner ikke nødvendigvis samarbeider, selv om de har spesialisert seg på samme tema. Vi håper prosessen har hjulpet dem til å fortsette samarbeidet i fremtiden, skriver han.

Start tidlig!

Østerrike er et annet land Norge kan lære av. Lisa Weinberger, koordinator for SDG Watch Austria, har noen klare råd til norsk sivilsamfunn i forkant av prosessen.

- Østerrike startet brede konsultasjoner allerede et år før ferdigstillingen av VNRen. Dermed ble det rom for en genuin og åpen dialog med alle interessenter og tid til å diskutere alle stegene i prosessen. Det lange tidsrommet gjorde det også mulig å etablere en god forståelse av hverandres ulikheter og felles mål. Energien, åpenheten og tilliten som ble etablert under prosessen med de ulike departementene danner grunnlaget for videre positive steg, skriver Weinberger i en e-post.

Dette gav resultater. En koalisjon av mer enn 200 sivilsamfunnsorganisasjoner har fått inn en rekke anbefalinger i rapporten, som ifølge Weinberger legger til rette for en mer systematisk og strategisk gjennomføring av 2030-agendaen. Som eksempler nevner hun at den interdepartementale arbeidsgruppen som koordinere prosessen har blitt styrket gjennom opprettelsen av en styringsgruppe. Hun trekker også fram forankring i parlamentet og regelmessig rapportering som framskritt. Andre momenter er inkludering av akademia og evaluering av et vitenskapelig råd, evaluering av budsjettering og en gjennomgang av alle politiske strategier, tiltak og handlingsplaner opp mot bærekraftsmålene.

- Be om en konkret timeplan før VNR-prosessen begynner, slik at man kan bli enige om framgangsmåte, mekanismer for deltagelse og prioriteringer, sier Weinberger. - Få på plass klare kriterier for hvordan sivilsamfunnsorganisasjoner og koalisjoner skal delta. Disse vil fungere som en veileder for de som skal representere sivilsamfunnet i prosessen.

Gjennomgang av VNR-rapportering

Shannon Kindornay og Renée Gendron fra Canadian Council for International Co-operation (CCIC) har skrevet rapporten Progressing National SDGs Implementation - An independent assessment of the Voluntary National Review reports submitted to the United Nations High-level Political Forum on Sustainable Development in 2019. Rapporten er den fjerde i en årlig serie, der de ulike landenes VNRer blir systematisk gjennomgått for å se på hvilke områder de oppfyller intensjonen med en VNR, og hvor det er rom for forbedring.

Hovedfunn i rapporten om VNRene i 2019:

• Land følger i større grad retningslinjene for rapportering. Rapportene inneholder mer informasjon om de aller fleste områdene det rapporteres på. For eksempel har 96 prosent av landene rapportert på utfordringer, mot 80 prosent i 2018.
• Den mest markante forbedringen ligger i at 81 prosent av landene inkluderte informasjon om Leave No-one-Behind (LNOB-agendaen), gjerne i form av et eget kapittel. I 2018 var det bare 61 prosent av landene som gjorde dette. Mer bekymringsfullt er det at landene i mindre grad rapporterer om handel og finansiering av målene. Bare 38 prosent av landene rapporterte på beste praksis, og fire prosent på læring.
• LNBO-agendaen har fått stadig mer oppmerksomhet. Mange land sliter imidlertid med mangel på data som er brutt ned på kjønn, alder og funksjonsevne. Migranter og flyktninger er også en gruppe man ikke har nok informasjon om. Ikke desto mindre er rapporteringen styrket, ifølge rapporten. På den annen side er det mer uklart hvilke faktiske steg man vil legge opp til i politikk, handlingsplaner og metoder.
• Inkludering av sivilsamfunn, næringsliv og akademia i VNR-prosessene er i ferd med å sette seg som standard praksis. Samtidig er det varierende i hvor stor grad innspillene deres finner vei inn i selve rapportene.
• 68 prosentene av landene rapporterte på sivilsamfunnet, men ofte med en snever forståelse av sivilsamfunnets rolle. Rapportene refererer heller ikke til sivilsamfunnets handlingsrom, til tross for at menneskerettighetssituasjonen er forverret i mange land.
• Det er også en tendens til at inkluderingen av ikke-statlige aktører foregår i mer tekniske arbeidsgrupper og mindre på høyere nivå. Dermed har de ikke-statlige aktørene mindre mulighet til å påvirke overordnede strategiske prioriteringer og koordinering.
• Kun 23 prosent av rapportene refererte til parlamentarikere, 53 prosent til privat sektor, og 28 prosent til akademikere og eksperter. Dette er en nedgang på alle tre punkter siden 2018.
• 76 prosent av landene rapporterte på datatilgang. Nesten 80 prosent av landene rapporterte at de har integrert bærekraftsmålene i nasjonal politikk. På lokalt plan er forankringen derimot svakere, og bare 28 prosent av landene rapporterte at bærekraftsmålene er integrert i lokale planverk.
• For lite oppmerksomhet blir viet til helhet, samstemthet og hensyn til alle de tre dimensjonene av bærekraftig utvikling. Nesten 60 prosent av VNRene i 2019 rapporterte på bare noen av målene. Bare 25 prosent refererte til sammenhenger mellom målene, en nedgang fra tidligere år. Rapportene har en tendens til overfokus på sosiale spørsmål framfor de andre dimensjonene av bærekraft. Fokuset på samstemthet er også svekket.
• 64 prosent av landene oppgav informasjon om inkludering av bærekraftsmålene i nasjonale budsjetter eller budsjettprosesser, mot mindre enn 46 prosent i 2018. 70 prosent av landene oppgir at de har funnet måter å finansiere implementering av bærekraftsmålene på.
• Halvparten av landene oppgir at finansiering er en utfordring. Samtidig har 75 prosent av landene ikke regnet ut hva det vil koste å implementere bærekraftsmålene. Det rapporteres også i mindre grad på bistand og andre former for internasjonal finansiering, handel og systemiske spørsmål. Rapportering på disse områdene er imidlertid avgjørende for å nå mål 17.
• 85 prosent av landene gir informasjon om oppfølging bærekraftsmålene, men det er uklart når det rapporteres, av hvem og til hvem. Bare fem land rapporterer om parlamentarisk oppfølging.

Kjennetegn ved en god VNR

FN har utformet frivillige retningslinjer for hvordan en VNR kan gjennomføres på best mulig måte. Det sentrale kjennetegnet for en meningsfylt VNR er at rapporteringen er basert på en grundig prosess der inkludering, deltagelse og transparens sitter i høysetet. For Norge er det særlig relevant å merke seg at rapporteringen skal ta opp i seg alle tre dimensjonene ved bærekraft - økonomi, miljø og sosiale forhold. En VNR skal ha et langsiktig perspektiv og peke på ikke bare hva man har oppnådd, men også utfordringer og mangler, slik at rapporteringen kan danne et grunnlag for kunnskapsbasert politikkutvikling.

Retningslinjene maner til en felles struktur og legger føringer for hva det bør rapporteres på. Landene oppfordres blant annet til å gjøre rede for hvordan nasjonale og lokale myndigheter, sivilsamfunnet, parlamentet, privat sektor, menneskerettighets- og andre institusjoner og ulike grupper har vært inkludert i prosessen. Videre bør det gjøre redes for hvordan bærekraftsmålene er innarbeidet i landets lovgivning, politikk, planer, budsjetter og programmer, inkludert en bærekraftsstrategi. Dette er særlig relevant for Norge, som i 2021 skal utforme og vedta en nasjonal handlingsplan for bærekraftsmålene.

Farer for Norge

Spørsmålet blir da hvilke fallgruver Norge kunne tenkes å falle i. ForUM har tidligere gjentatte ganger kritisert Norge for svak rapportering. I en kronikk i Bistandsaktuelt i oktober 2019 skrev ForUM følgende:

«Statsbudsjettet og nasjonalbudsjettet er der den norske regjeringen rapporterer på sitt arbeid med bærekraftsmålene og samstemthet. Rapporteringen på bærekraftsmålene i statsbudsjettet er svært overordnet, og hovedvekten av endringene fra år til år er redaksjonelle og språklige. Konkrete tiltak er sjelden knyttet til delmål, og så å si aldri til indikatorer. Det gjør det til en krevende operasjon å få oversikt over fremgangen på bærekraftsmålene og konkrete politiske målsettinger.

Det samme gjelder graden av samstemthet i norsk politikk for bærekraftig utvikling, det vil si i hvilken grad andre politiske prioriteringer går på bekostning av utviklingspolitiske mål. OECD har kalt rapporteringen på samstemthet for «ineffektiv». I en evaluering av Norges arbeid med samstemthet fra 2018 påpeker Norad at formatet for rapporteringen i statsbudsjettet legger vesentlige begrensninger på hvordan rapporten kan struktureres, og hva som kan behandles. Sammen med de ulike departementenes motivasjon for å rapportere på gode resultater gjør dette det svært vanskelig å påpeke dilemmaer og inkonsekvenser i norsk politikk.

Norge har fått tilbakevendende kritikk for rapportering der hovedfokuset ligger på suksesshistorier fremfor utfordringer, dilemmaer og inkonsekvenser i norsk utviklingspolitikk. I en mer spisset rapport har Riksrevisjonen i 2019 gjennomgått budsjettproposisjonenes rapportering på resultater av utdanningsbistand og påpekt at det ”i stor grad rapporteres om utførte aktiviteter og positive resultater, og i mindre grad om “problemer i prosjektene”.»

Rom for forbedring

- Det blir viktig at den nye handlingsplanen for Norges arbeid med bærekraftsmålene kommer med sterke og klare mekanismer for rapportering, sier Sund-Henriksen. – I den forbindelse er det svært gledelig at kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup har uttalt at det i tilknytning til handlingsplanen skal utformes nasjonale indikatorer for å måle resultatene av Norges bærekraftsarbeid fram mot 2020. Det er også svært positivt at planen blir lagt frem i form av en stortingsmelding. Vårt inntrykk er at det norske stortinget med fordel kan ta et sterkere eierskap til bærekraftsmålene, sier Sund-Henriksen.

- ForUM ser fram til begge disse to prosessene, som vi håper vil forsterke hverandre gjensidig. Dette vil bli en reell vitamininnsprøyting i Norges arbeid med bærekraftsmålene fram mot 2030.