Intervju med:

• Inga Fritzen Buan, seniorrådgiver i WWF Verdens naturfond
• Naja Amanda Lynge Møretrø, leder i Changemaker Norge
• Aled Dilwyn Fisher, klima- og kommunikasjonsrådgiver i Naturvernforbundet
• Svein Tveitdal, medlem av Besteforeldrenes klimaaksjon, leder av klima2020 og tidligere direktør ved FNs miljøprogram UNEP

Hvorfor var dette toppmøtet om klima viktig akkurat nå?

Inga: Så lenge vi ikke gjør nok for å bekjempe klimakrisa er det viktig at verdens land og representanter fra sivilsamfunnet møtes for å jobbe for klimatiltak. Slik holder vi også saken høyt på agendaen politisk og i media, og det er inspirerende å møte andre som brenner for dette. Viktigst er det at klimatoppmøtene gir oppmerksomhet til de som lever med de verste konsekvensene av klimaendring allerede i dag, for eksempel folk fra lavtliggende øystater som veit at hjemlandene er på vei til å bli ubeboelige.

Naja: I en tid preget av krig og kriser, er det utrolig viktig at vi kan samles og løse det største problemet verden står overfor i fellesskap, nemlig klimakrisa.

Aled: I år har vi hatt tørke i tre verdensdeler samtidig, en hetebølge i Europa uten sidestykke (mitt hjemland, Storbritannia, skulle altså ikke oppleve 40 grader så tidlig) og flom i Pakistan som vi nesten ikke kunne forestille oss. Hvert klimatoppmøte bør være viktig og svare disse utfordringene, men klimakrisas urettferdige konsekvenser har nok aldri blitt mer synlige.

Svein: Et vedtak som kunne gitt grunnlag for radikale utslippskutt fram mot 2030 kunne opprettholdt håpet om å begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grader. For å nå dette sier FNs klimapanel at utslippene må ned med 43% innen 2030, herav mye fra olje- og gass. Mange hadde håp om å få inn noe om dette i slutterklæringen i Sharm el-Sheikh. Men møtet klarte ikke engang å få inn et lite konkret forslag om nedfasing (ikke utfasing) av olje- og gassproduksjon. Analyse av produksjonsplanene til olje- og gassindustrien viser at de planlegger å produsere 53% mer olje og 71 % mer gass i 2030 enn forenlig med 1,5-gradermålet. FN sier videre verden går mot en global oppvarming på 2,8°C innen 2100 med mindre regjeringer snarest forbedrer sine utslippsmål. Realitetene viser at verden ikke klarer å stanse oppvarmingen på 1,5 grader. Hver tiendedel vi klarer å begrense oppvarmingen over dette er uhyre viktig. Det krever realitetsorientering, ikke et uoppnåelig mål.

Har COP27 møtt dine forventinger?

Inga: Etter femten år kjenner jeg klimaforhandlingenes begrensninger, og jeg visste at 2022 var et år prega av andre kriser. Forventningene mine er derfor ikke alltid så høye. COP27 var dessuten ikke et toppmøte hvor mange store ting skulle vedtas eller avsluttes. Jeg er positivt overraska over vedtaket på tap og skade, men skuffa over at vi ikke kom videre på viktige ting som energiomstilling. Etter COP27 er målet om å begrense global oppvarming til 1,5 grader ikke tapt, men fortsatt i høyeste grad på sjukestua.

Naja: Både og! Jeg er skuffet over at verden ikke har kommet lenger i å forstå at man må begynne å fase ned fossile brensler. Det er det åpenbare svaret, ifølge vitenskapen. Samtidig så har COP27 møtt mine forventninger, og kanskje til og med overgått dem på forhandlingene på tap og skade.

Aled: Det er viktig - ikke minst for egen helse - å ikke ha for store forventninger til COP. Det er vanskelig å samle alle verdens land på god klimapolitikk, særlig når ingen land gjør nok hjemme. Våre ledere har gjort altfor lite i løpet av de siste 27 årene til å fortjene høy tillit eller store forventninger. Men jeg forventet fremgang på tap og skade og utfasing av fossilt. Beinharde krav fra samstemte land i Sør og sivilsamfunn sikret en seier på tap og skade, men det blir bare mer og større tap og skader fremover hvis vi ikke gjennomfører en reell, rettferdig omstilling vekk fra fossilt. Sånn sett var COP27 skuffende, og det var dessverre akkurat det jeg forventet.

Svein: Jeg har deltatt på de fleste COPene, og hadde ikke egentlig store forventninger til dette møtet. De som har mest grunn til å være fornøyde er petrostatene. De klarte å utelate enhver henvisning til olje og gass i slutterklæringen, og kan ufortrødent gå videre med planene om å øke produksjonen uten å komme i konflikt med vedtakene på møtet. Olje- og gassindustrien kommer til å fortsette å bruke sin enorme påvirkningskraft til å kjempe for å øke etterspørselen. I de første ni månedene i år tjente de syv største private oljeselskapene rundt 150 milliarder dollar. De trenger bare å investere en brøkdel av disse pengene for å kjøpe politikere der det er mulig og påvirke enhver politisk beslutning de trenger.

Hva er det viktigste som ble besluttet og lovet under COP27?

Inga: Her vil jeg trekke frem tre ting.

1. Først, tap og skade, som handler om å takle negative innvirkninger av klimaendringer. Det gjelder ekstreme hendelser som flommer, tørke og branner, og det gjelder ting som skjer saktere som havnivåstigning og tap og matjord. Sivilsamfunn hadde dette som største kamp på COP27, og sammen med utviklingslandene fikk vi et viktig vedtak. Det skal nå opprettes ulike ordninger for finansiering av tap og skade, med donorer fra land, utviklingsbanker, og såkalte innovative finansieringskilder. Jeg er glad og overraska over at dette nå starter, men tror det kan bli en hard kamp over det neste tiåret å sikre at pengene kommer på plass og kommer sårbare land og folk til gode.
2. Dernest, utslippskutt: På COP27 starta jobben med å sette rammene for et arbeidsprogram for utslippsreduksjoner. Paradoksalt nok er dette en av de første gangene ordet utslippsreduksjoner («mitigation») er på agendaen i UNFCCC, fordi land ikke liker at FN legger seg opp i hvordan de skal kutte utslippene sine. I Sharm el-Sheikh blei det avklart at programmet skal vare til 2026. Prosessen er viktig, men den viser også at prosessene som opprettes under UNFCCC ofte er veldig langt unna faktiske klimatiltak på bakken.
3. Til sist, de politiske signalene fra verdens land og ledere er noe av det viktigste som kommer ut av et klimatoppmøte. Vi trenger å vite at verden står sammen i kampen mot klimakrisa, at man innser alvoret og ønsker å bekjempe problemet. I fjor på COP26 fikk jeg den følelsen, blant annet fordi flere store utslippsland hadde nye klimamål og fordi man fikk til et vedtak som oppfordrer alle land til å fase ned kull og fossilsubsidier. På COP27 trengte vi å bygge videre på dette, og et hovedkrav fra sivilsamfunnet og sårbare land er at man må fase ut all fossil energi. Dessverre måtte vi heller forsvare vedtaket fra i fjor, så ikke det ble omgjort eller undergravet. Vertslandet Egypt klarte eller ønsket ikke å høre på dette, og la til slutt fram et forslag som var skuffende og svakt. Denne kampen fortsetter ikke bare på COP28 i 2023, men nå med én gang. Vi er fornøyde med at Norge var blant landene som ønsket et vedtak om utfasing av «all fossil energi uten renseteknologi» og vil selvfølgelig følge opp dette hjemme.

Naja: Den største seieren fra dette toppmøtet er helt klart at det skal gjøres en større innsats på tap og skade, og da særlig gjennom å opprette et nytt fond for tap og skade. Dette er noe vi i sivilsamfunnet og det globale sør har jobba for i mange år.

Aled: Det er ingen tvil om at vedtaket om tap og skade er historisk. Det viser hva land i Sør og sivilsamfunn kan få til når de stiller forente og tøffe krav. Det ble umulig for COP27 ikke å komme frem til noe om tap og skade, og resultatet er nærmere land i Sør sine ønsker enn land i Nord. Land i Nord prøver nå å fremstille resultatet som noe de fikk til med å være kompromissvillige, men sannheten er at de motvillig kom land i Sør i møte helt til slutt. Det er noe vi kan lære av fremover: COP28 må handle om utfasing av fossilt og vi må gjøre det umulig for land å komme tilbake fra Dubai uten tydeligere vedtak om utfasing av alle fossile energikilder.

Svein: Det viktigste, og en seier for utviklingslandene, var å få tap og skade på den formelle agendaen. Og i tillegg enighet om å etablere et eget fond for dette. Men foreløpig er det ingen penger i fondet. Kostnadene for tap og skade i fattige land er av Oxfam beregnet til å nå mellom 290 og 580 milliarder $ årlig i 2030. Så langt har ikke de rike landene engang levert 100 milliarder $ til tilpasning og utslippsreduksjoner som ble lovet i Paris fra 2020. Finansieringsgapet er enormt. Finansiering fra rike til fattige blir en hovedutfordring på COPene framover.

Hva er dine håp og forventninger for klimaarbeidet framover?

Inga: Klimakonvensjonen og vedtakene fra klimatoppmøtene sender signal til verden land og befolkninger, om hva som må til og hva man er villig til å gjøre. De setter en ramme og et ambisjonsnivå for den jobben som må gjøres hjemme i hvert enkelt land. Toppmøtene varer i to uker og er den delen av året da vi har mest oppmerksomhet på klimakrisa, men jobben gjøres hjemme de andre 50 ukene i året også. Jeg håper at for de rundt 40 000 menneskene som deltok på COP27, så finnes det 40 millioner klimaaktivister som jobber på bakken rundt i alle verdens land. Vi skal utmanøvrere fossillobbyen og sikre klimarettferdighet for alle.

Naja: Jeg forventer at Norge jobber like hardt for å nå 1,5-gradersmålet og å fase ned fossil energi, som de gjorde på COP27. Der kjempa vi den kampen sammen, mens det går mer trått i de faktiske klimatiltakene her hjemme. Det viser tallene for hvor mye utslippskutt Norge faktisk har klart. Det er foreløpig ikke så mye, og jeg forventer at dette blir bedre framover!

Aled: Det er en levende debatt om utfasing av fossilt; det skulle bare mangle, men det vil gjøre det vanskeligere for produsentland som Norge å fortsette som før. At Norge er en oljeprodusent, er også tydeligere enn noensinne i klimaforhandlingene. Det vil øke presset mot Norge fremover, samt initiativer som Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA). Før COP27, var jeg redd for at Norge skulle inngå en oljeavtale med EU. Men på slutten jobbet Norge sammen med USA for å få inn språk om utfasing av fossilt. Det viser hva som er mulig og hvorfor det er viktig at sivilsamfunn følger med på klimatoppmøter. Uten oss hadde resultatet blitt (enda mer) katastrofalt. Vi vant også kampen mot Wisting og det finnes sterke kampanjer mot Equinors mange klima- og naturfiendtlige prosjekter over hele verden. Ting begynner å rulle; vi må fortsette å presse på.

Svein: Selv om det kom lite ut av dette møtet er COPene viktige. I det landene bestemmer seg for å følge rådene til forskerne og FN er rammeverket til klimakonvensjonen klar for rask implementering. Jeg mener klimakonvensjonen bør stille sterkere krav til vertsland/presidentskap. Mer åpenhet, bedre kjønnsbalanse og ytringsfrihet. Forskjellen mellom Glasgow med 100 000 i gatene og Sharm El Sheikh med demonstrasjonsforbud i praksis utenfor COP-området er slående. Mens fossillobbyistene hadde mange medlemmer i de offisielle delegasjonene var det vanskelig for sivilsamfunnet å slippe til. Neste år er COP28 i Dubai, og UAE hadde 70 representanter fra olje- og gassindustrien i sin offisielle delegasjon på COP27. Vertslandet har innflytelse på agenda, utkast til protokoll osv. Jeg frykter fossillobbyen vil bli enda mer kraftfull på COP28 og vi heller ikke der får effektive vedtak for å få ned utslippene fra olje- og gass.

Når det gjelder Norge har jeg følgende forslag:

1. Som det første større oljeproduserende land slutte seg til Beyond Oil and Gas Alliance (BOGA), og som Danmark stoppe utlysning av nye områder, og avslutte olje- og gassproduksjon i eksisterende innen 2050
2. Forsere utbygging av fornybar energi, særlig havvind og overføre nødvendig kapasitet fra olje- og gassektoren til fornybarsektoren
3. Forplikte seg til en betydelig finansiering av tap og skade fra ekstraskatt på ekstraordinær fortjeneste i olje og gassektoren forut for COP28 i Dubai

Dette vil være et rakettbidrag til det globale grønne skiftet, gjøre Norge til en troverdig partner for både rike og fattige land i de internasjonale klimaforhandlingene, og ikke true, men snarere øke mulighetene for norsk økonomi.