Artikkelen ble først publisert på Åpenhet.no
13. juni skal årets stortingsmelding om Statens Pensjonsfond Utland (SPU) vedtas. Med 11 500 milliarder kroner, investert i over 9000 selskaper og over 70 land, er Oljefondet et av verdens største statlige fond og sannsynligvis Norges største fotavtrykk på verden. Derfor er det avgjørende at fondet utviser åpenhet om hvordan det forvalter våre sparepenger.
Forvalteransvar
Oljefondet eies av det norske folk. Det er folket, representert ved Stortinget, som vedtar rammene for fondets arbeid, mens Norges Bank Investment Management (NBIM) gjennomfører den daglige forvaltningen, og investeringer, på vegne av eierne. Det betyr at NBIM har et forvaltningsansvar overfor det norske folk.
Lenge ble forvaltningsansvar ansett som noe som utelukkende handlet om økonomisk gevinst, men de siste årene har dette endret seg. Stadig flere investorer forstår at forvaltningsansvaret også handler om å investere på en måte som eierne kan stå inne for. For SPU er dette uttrykt blant annet gjennom de etiske retningslinjene for fondet og i mandatet, som uttrykker at langsiktig avkastning avhenger av ansvarlig selskapsdrift.
Investorers samfunnsansvar er et felt som er i stadig utvikling, og SPU har tidvis vært ledende på området. Økt fokus på ansvarlighet har også bidratt til økt fokus på mer åpenhet. Da fondet i 2008 lanserte sine første forventningsdokument var det avgjørende at disse ble gjort offentlige. Siden 2014 har fondet også levert årlige rapporter om sitt ansvarlighetsarbeid. Denne informasjonen gjør det betydelig enklere å holde fondet ansvarlig, og vurdere om fondet investerer på en ansvarlig måte.
En verktøykjede av virkemidler
Det er likevel en del hull i rapporteringen fra NBIM slik den er i dag. Rapporteringen er preget av anekdotiske eksempler på sektor og tematikk, og aggregert informasjon som gir lite ny kunnskap om effekten av eierskapsutøvelsen på enkeltselskaper.
Det største hullet i rapporteringen handler om hvordan de forskjellige verktøyene for ansvarlighet henger sammen. I fondets mandat står det at fondet skal «søke å etablere en kjede av virkemidler i arbeidet med ansvarlig forvaltningsvirksomhet». En naturlig tolkning av dette er at når ett verktøy ikke har ønsket effekt, kan man ta i bruk det neste verktøyet i kjeden.
Hvis vi ser for oss en slik verktøykjede vil risikobasert forhåndsfiltrering, en selskapsanalyse som skjer i forkant av en investering, være det første leddet. I den andre enden av kjeden er risikobaserte nedsalg, å selge seg ut av selskapet basert på den finansielle risikoen knyttet til uansvarlighet, eller behandling hos Etikkrådet. Mellom disse kommer verktøy som bruk av forventningsdokumenter, selskapsdialog og stemmegivning ved generalforsamlinger. I disse prosessene er det behov for åpenhet for å forstå hvor fondet setter terskelen for å bruke de forskjellige verktøyene.
Åpenhet til folket
Et eksempel på at vi mangler informasjon om det aktive eierskapet er hvordan forventningsdokumentenefølges opp. Fondet rapporterer aggregerte tall på de forskjellige temaene som dekkes av dokumentene, men uten informasjon om enkeltselskaper er det ikke mulig å vite hva fondet gjør med selskaper som over tid ikke møter forventningene. Vi må anta at fondet har en interesse av at selskaper styrker sin rapportering, men slik fondet rapporterer i dag kan vi ikke vite hvilke grep som tas for å påvirke enkeltselskaper til å møte forventningene til ansvarlighet.
Dersom den årlige rapporteringen hadde gitt en uttømmende oversikt over hvilke kriterier banken benytter for å vurdere risiko i porteføljen, og vektingen av de ulike kriteriene som benyttes, kunne de også gitt en mer systematisk oversikt over hvordan forventningsdokumentene følges opp i praksis. Det ville også gjort det enklere å se hvilken systematikk, om noen, som ligger bak beslutninger rundt risikobaserte nedsalg.
Too big to fail?
Risikobasert forhåndsfiltrering og nedsalg har først og fremst en effekt for de mindre investeringene i fondet. Siden fondet allerede er investert i over 9000 selskaper, og de aller fleste store selskap i verden, er det stort sett mindre selskaper de kan velge å kjøpe seg opp. Risikobasert nedsalg brukes mest på mindre investeringer fordi det er utfordrende for fondet å flytte på store summer innenfor rammene satt av referanseindeksen og fondets ønskede risikoprofil.
For de større investeringene er det derimot uklart hvilke grep fondet kan ta dersom tiltak som stemmegivning og selskapsdialog ikke viser seg å ha en effekt. Fondet har muligheten til å sende saker videre til Etikkrådet, men dette skjer i liten grad i dag.
Med mer informasjon om hvilke selskap som ikke møter fondets forventninger, kunne vi som eier fondet hatt mer makt til å kreve at fondet sendte saker videre til Etikkrådet. Uten denne informasjonen ender vi derimot opp med en situasjon der noen investeringer er så store at de i praksis har amnesti til å drive uansvarlig.
Skrevet av:
