Rundt 40 tusen pent kledde mennesker fra hele verden beveger seg rundt som en organisk flytende masse på Lamborghini konferansesenter i Egypts tørre ørkenlandskap. Det er ikke lite som står på spill når verdens ledere med en hale av rådgivere, forhandlere, lobbyister og sivilsamfunnsdeltakere hektisk forhandler om jordas fremtid i Sharm el-Sheikh.

"This is the COP of implementation, we have to act", sier COP27-president Egypts Sameh Shoukry.

"This COP is lost and damaged", roper demonstranten fra sin strengt tilmålte demonstrasjonsluke.

"We are on the highway to hell", sa FNs generalsekretær Antonio Guterres, ved konferansens begynnelse.

Dermed var forhandlingene og dragkampen i gang!

Hva er viktigst av utslippskutt og tilpasning? Hvem vil gå ut av forhandlingene med styrket lommebok og begynner maktbalansen å endre seg? Hvor hardt må partene holde på sitt budskap for å vinne frem med sine standpunkter. Er det en fare for at avstanden blir så stor at forhandlingene går i stå?

Fra de mange innleggene fra de ulike forhandlingsrommene kommer det tydelig frem at ingen vil gi mer enn at de selv vil tjene på det. For Norges og de fleste vestlige lands del så dreier implementeringen seg mye om å kutte utslipp både hjemme og ute, samtidig som eget næringsliv styrkes. Tilpasning til klimaendringene blir også stadig viktigere å få på plass for i-landene nå som klimaendringene får en mer ødeleggende effekt.

Norge holder riktig nok løftet om å doble klimafinansieringen fra 7 til 14 milliarder kroner, men tendensen er at stadig mer av klimafinansieringen går gjennom fond, private investeringer og privat næringsliv. Samtidig så er 14 milliarder lite i forhold til de store investeringene i omstilling og tilpasning og tap og skade som landene i Sør må betale hvert år for å sikre seg mot klimaendringene. Triplingen av penger til klimatilpasning må ha gått opp i røyk under de norske budsjettforhandlingene tidligere i år, ettersom regjeringen bare hadde 150 millioner ekstra å avsette til dette formålet.

For de fleste land fra det globale Sør, hvor land som Pakistan, Somalia, Vietnam tidligere i år har stått med vann til knærne, opplevd drepende tørke eller fått hustakene blåst bort, er det ikke utslippskutt som er det aller viktigste.

"We are drowning", sier Maldivene. Vi må bruke stadig mer av statsbudsjettet på å sikre oss mot klimaendringene. Vannet blir saltere, vi har snart ikke mer penger til skole, helse og sosiale tiltak.

Mens utslippene fra det som i FN-sammenheng benevnes som i-land sank i 2020, så økte utslippene samlet i utviklingslandene. I 2021 økte verdens utslipp med 6 prosent. Land som for eksempel Kina og India, som har høye utslipp, ønsker ikke å kutte egne utslipp, men taler for større bidrag fra i-landene til tilpasning, tap og skade.

Samtidig som det forhandles i forhandlingsrommene, selger høflige egyptiske menn mat og drikke til vestlige priser, ingen barn og ingen kvinner er å se i gatene. Ingen tiggere og gatene er skinnende rene. Turistdestinasjonen og det egyptiske vertskapet har feid både skitt, kvinner, barn og menneskerettigheter under teppet. Alt ser bra ut, faktisk så bra at vi nesten kan tro at klimafaren vil gå over av seg selv, selv i dette golde ørkenlandskapet.

Men på COP27 er det ikke rom for å feie ting og saker under teppet. De fleste har anerkjent at klimaendringene ikke går bort av seg selv.

"Det er helt avgjørende at vi både får til utslippskutt og ordninger for klimatilpasning og tap og skade", sier den norske forskeren, Siri Eriksen som sitter i IPCC-panelet.

Men dessverre så går forhandlingene alt for tregt. Flere av tekstene som skal forhandles om den siste uken er ikke ferdige. Konferansen er derfor forsinket i å gå over fra det tekniske nivået til forhandlingene på politisk nivå. De neste dagene vil avgjøre om klimatoppmøtet i Sharm el-Sheikh blir implementeringens COP eller om den er lost and damaged.

---

I Egypt: