Sent i desember ble verdens nye naturavtale vedtatt på naturtoppmøte i Montreal. ForUM var til stede med flere av våre medlemsorganisasjoner. Vi har snakket med tre representanter fra våre medlemsorganisasjoner som var i Montreal om hva de synes om den nye avtalen.

Intervju med:

• Maja Aarønæs, gruppeleder politikk i Sabima
• Anders Haug Larsen, leder for politikkteamet i Regnskogfondet
• Sverre Lundemo, seniorrådgiver på naturmangfold i WWF Verdens naturfond

Hvorfor var det viktig å få en ny naturavtale nå?

Maja: Stadig nye grupper i samfunnet erkjenner at vi står i en naturkrise og at vi må begynne å spille på lag med naturen. Samtidig har vi aldri hatt mer kunnskap om naturens tilstand, viktigheten av å ta vare på naturen og hva som må til for å snu de negative trendene. Med dette bakteppet var det viktig å få en avtale på plass som satt fornyet politisk trykk på å stanse tapet av natur.

Anders: Regnskogen har over millioner av år utviklet et yrende liv av planter, dyr og insekter, men bare en tredel av de opprinnelige regnskogene er fortsatt intakt. Slik ødeleggelse av regnskogen er en viktig årsak til at over en million arter står i fare for å bli utryddet. Derfor trengte vi en global naturavtale nå.

Sverre: Forhandlingene rundt en ny avtale har foregått i fire år, og de forrige internasjonale miljømålene gikk ut på dato for to år siden. Samtidig vet vi at kanskje så mye som en million arter er truet av utryddelse, og mer enn 3,2 milliarder mennesker har fått redusert sitt livsgrunnlag på grunn av naturødeleggelse. Det var derfor på høy tid å få på plass en enighet om hvordan verden skal jobbe for å stoppe det pågående tapet av naturmangfold og naturressurser.

Hva er de viktigste tingene med den nye naturavtalen?

Maja: Det overordnede målet for avtalen setter en ny standard for hvordan vi skal samhandle med naturen: Vi skal stanse og reversere tapet av natur. Med andre ord; vi skal bli naturpositive. I alt for lang tid har vi bygget ned og dyrket opp naturen som om den var en uendelig ressurs, det skal det bli slutt på nå. I tillegg skal restaurere natur som vi allerede har ødelagt.

I avtalen ligger det nå høye, tallfestede ambisjoner på flere temaer, som sier noe om hvor vi skal. Jeg vil trekke frem den konkrete målsetningen om reduksjon i miljøskadelige subsidier med minst 500 milliarder dollar årlig innen 2030, reduksjon i introduksjon og etablering av fremmede arter med minst 50 % innen 2030 og restaurering av 30 % av forringet natur. Skal vi nå disse målene må natur prioriteres høyere, både i kroner og øre og når natur står i konflikt med andre samfunnshensyn.

Det er også en tydelig forventning om at alle landene skal utarbeide nasjonale handlingsplaner innen 2024. Sist gang brukte Norge 6 år på å vedta en handlingsplan, det kan vi ikke gjøre denne gangen.

Anders: Det aller viktigste med avtalen er at det utgjør startskuddet for mer og bedre naturbevaring i alle land. I løpet av de neste to årene skal alle levere nye naturplaner og med den økte politiske viljen til bevaring av regnskog i både regnskogland og i internasjonal politikk gir dette håp for bedre regnskog-politikk. I tillegg er det svært oppløftende å se at annerkjennelsen av urfolks- og lokalsamfunns landrettigheter som en avgjørende løsning for å bevare biologisk mangfold. Det er også en god start at den internasjonale naturfinansieringen skal dobles over de neste tre årene.

Sverre: Det vitenskapelig funderte målet om bevaring av minimum 30 prosent av jordas land og hav er veldig bra, og det vil bli svært viktig å følge dette tett opp framover så det ikke vannes ut. Bevaring av natur skal sikre økologiske representativitet, det vil si at vi må bevare et betydelig utvalg av alle typer natur, ikke bare den som er lengst unna folk og «billigst».

Målet om å fase ut/legge om miljøskadelige subsidier er også bra, siden dette er en viktig kilde til naturødeleggelse verden over. Eksempler på dette er tilskudd til gjødsling av skog, tilskudd til hogst i bratt terreng, og støtteordninger til økt leting etter fossile brensler. Miljøskadelige subsidier er som oftest alltid ansvaret til andre myndigheter enn miljømyndighetene, og det vil være avgjørende at disse faktisk bidrar til å fjerne slike tilskudd som ødelegger natur.

Det er også viktig at vi fikk et mål om å stoppe utryddelse av arter som skyldes menneskelig aktivitet, samt sørge for at bestandene av arter, spesielt av utrydningstruede arter, kan bygge seg opp igjen. Globalt regner man med fem store drivere av naturødeleggelse, alle knyttet til menneskelig aktivitet. Dette er arealendringer/naturødeleggelse (som hyttebygging, veibygging, industri, skogsdrift, landbruk), klimaendringer, fremmede arter (spredt av mennesker til nye områder), forurensing (som utslipp av tungmetaller og plast), og overhøsting (som uregulert, dårlig regulert eller ulovlig jakt, fiske og fangst).

Og hva burde vært bedre?

Maja: Det var synd at partslandene ikke klarte å bli enige om tydeligere krav til gjennomføring. Nå blir det mer opptil landene selv hvordan de velger å legge opp gjennomføringen nasjonalt. Vi skulle også ønske at naturpositivitet var brukt som begrep i det overordnede målet. Selv om målet om stans og reversering av tapet av biologisk mangfold i praksis betyr det samme. Vi skulle gjerne sett at begrepet naturpositivitet hadde blitt brukt som et tydelig og enkelt kommuniserbart mål tilsvarende 1,5 graders målet til Klimakonvensjonen.

Anders: Avtalen unnlater å eksplisitt ekskludere miljøskadelig aktivitet i bevaringsområdene, og overlater til enkeltlandene å vurdere hva som er tilstrekkelig bevaring av naturområder. Her blir det viktig å følge opp at miljøskadelig aktivitet som veiutbygging og oljeutvinning ikke tillates i de mest artsrike områdene i verden.

Sverre: Den store bakenforliggende årsaken til tap av natur er verdens overforbruk av ressurser, noe vi kan omtale som avtrykket av produksjon og forbruk. I dag bruker vi ressurser tilsvarende 1,7 jordkloder, vi tærer altså på naturgrunnlaget vårt. Selv om avtalen nevner at vi må redusere avtrykket fra forbruk, burde det vært mye sterkere og tydeligere tekst som beskrev hvordan dette skulle skje.

Det burde ha vært tydelige krav til at næringslivssektoren skal ta inn naturrisiko og redusere sitt avtrykk på naturen. I den endelige teksten endte man kun opp med at land skal oppmuntre og legge til rette for at selskap og finansinstitusjoner skal gjøre dette, på tross av at store næringslivskoalisjoner ønsket slike krav. Det er riktignok bra at det i det hele tatt er et mål om dette, og det er noe det kan bygges videre på.

For å nå målene i avtalen er vi avhengige av at man tar en fot i bakken underveis i avtaleperioden fram mot 2030, ser på hvordan man ligger an, og styrker tiltakene tilsvarende for å sikre måloppnåelse. Dette er dessverre ikke tydelig formulert i teksten, og gjør det derfor enklere for land å snike seg unna ansvaret sitt ved at de bare skyver ting foran seg.

Hvilke konsekvenser må den nye naturavtalen få for norsk politikk og praksis i årene som kommer?

Maja: Det forventes at Norge leverer en handlingsplan for hvordan vi skal følge opp Naturavtalen nasjonalt i løpet av to år. Vi mener at denne handlingsplanen må forplikte utover den sittende regjeringen, og at den derfor må vedtas som en stortingsmelding. Handlingsplanen må inneholde konkrete tiltak som skal gjennomføres de neste syv årene for at Norge skal gjøre sin del for at målene skal nås.

Anders: Avtalen bør innebære et løft for Norges internasjonale innsats for naturen. Vi forventer blant annet økt innsats på regnskog, både fordi Norge har spesialkompetanse på dette og fordi mer enn halvparten av alle kjente dyrearter fins i regnskogen.

Sverre: Nå må norske myndigheter brette opp ermene og utarbeide et omfattende sett tiltak for å følge opp naturavtalen. Det vil kreve sektorvise planer og solid innsats fra hele regjeringen, siden miljømyndighetene alene ikke har det ansvaret og det virkemiddelapparatet som kreves for å stoppe naturtapet i Norge. Vi må på plass en rekke nye verneområder, spesielt i lavlandet, og naturrestaureringen må komme i gang på alvor her til lands. Og ikke minst så må tiltak og planer gjennomføres på tvers av ulike sektorer og på alle forvaltningsnivåer. Tapet av natur er et kjempestort samfunnsproblem, og alle må bidra til arbeidet med å snu denne negative trenden.

Hva er dine håp og forventninger for naturarbeidet fremover?

Maja: Etter fire år med forhandlinger har verdens land blitt enige om felles ambisjoner for naturen. Naturavtalen gir en dytt i riktig retning og en mulighet for å øke ambisjonene for hvordan vi samhandler med naturen til det behovet som skal til for at vi ikke skal utrydde arter og økosystemer og for at naturen skal fortsette å forsyne oss med økosystemtjenester. Jeg håper at naturavtalen vil motivere verdens land, inkludert Norge, til å gjøre lover, forskrifter og budsjettmessige prioriteringer naturvennlige.

Anders: Vi har nå en unik mulighet til mer og bedre regnskogbevaring med økt politisk vilje i regnskogland. Denne muligheten må det internasjonale samfunnet bidra til å styrke, og da trenger vi at både stater og næringslivet stiller opp.

Sverre: Det er for ille at vi alle opplever, fra barndom til voksenliv, og fra en generasjon til den neste, en stadig fattigere natur og et dårligere ressursgrunnlag. Det taper vi alle på, både menneskene og naturen. Jeg håper derfor at dette blir en ny giv for naturarbeidet i de kommende årene, der alle deler av samfunnet bidrar i positiv retning, slik at vi virkelig klarer å få snudd de negative trendene i naturen, og på den måten får mer natur.