Intervju med:
- Mikkel Inchley, sentralstyremedlem i Natur og Ungdom
- Marte Hansen Haugan, leder i Changemaker
- Matilde Angeltveit, politisk rådgiver på klima i Kirkens Nødhjelp
Hvorfor var dette klimatoppmøtet viktig?
Mikkel: Dette klimatoppmøtet var viktig fordi finansiering er nøkkelen til å fortsette å følge opp målene i Parisavtalen. De rike landene har skapt klimakrisa, og nå er det et felles ansvar å løse den. For at de utviklede landene med svakere økonomier skal kunne bidra til det, var det essensielt å få på plass en solidarisk avtale som jevnet ut de økonomiske forutsetningene landene har. Uten finansiering, kommer man ikke lenger på de andre viktige sporene i avtalen, som for eksempel utslippskutt.
Marte: Dette klimatoppmøtet var avgjørende fordi finansiering står sentralt i alle forhandlingsspor. Klimatiltak koster penger. Skal alle verdens land nå sine klimamål, og redusere de globale utslippene, trenger utviklingsland en visshet om at de ikke står alene. De trenger å vite at de får penger til å kunne kutte utslipp og tilpasse seg klimaendringene, ikke minst kompenseres for å bli hardest rammet til tross for å være den minste bidragsyteren til problemet. Klimatoppmøtet i Baku var en gyllen mulighet for rike land, inkludert Norge, til å bygge tillit og vise at vi tar ansvar ved å levere på klimafinansiering – særlig for utslippskutt, tilpasning, og tap og skade. Den muligheten grep de ikke, og det er ufattelig synd.
Matilde: På årets klimatoppmøte skulle vi endelig snakke om temaet som er aller viktigst for utviklingsland i forhandlingene, nemlig klimafinansiering. Mange land har hverken mulighet til å kutte utslipp, tilpasse seg klimaendringene eller erstatte tap og skader etter klimakatastrofer, uten ekstern finansiering. Skal vi nå målene fra Parisavtalen, er rettferdig og pålitelig finansiering en av de viktigste puslespill-brikkene som må på plass.
Hvordan har COP29 møtt dine forventninger?
Mikkel: Jeg forventet at det skulle være både spennende og slitsomt - og de forventningene ble absolutt møtt! Det var utrolig kult å få følge disse forhandlingene fysisk, delta på innspillsmøter og bli kjent med internasjonale aktivister. Jeg skulle ønske jeg dro på møtet med en forventning om et veldig sterkt utfall, men det gjorde jeg nok egentlig ikke. Selv om utfallet ble svakere enn jeg håpet, samsvarte det nok med forventningene mine. Det mest overraskende med møtet var hvor mye sivilsamfunn som var til stede, og hvilke saker de var opptatt av. Det var for eksempel mange aksjoner for Palestina.
Marte: Forventningene var høye, men ble ikke innfridd på et eneste punkt. Norges klimaminister meldte om store ambisjoner, men det var bare prat og ingen handling. De rike landene tviholdt på kortene sine, og brukte uthalingstaktikk. Det svekket mulighetene for reelle forhandlinger, og presset land fra det globale sør inn i en dårlig avtale om det nye globale finansieringsmålet. Mesteparten av forhandlingene skjedde på bakrommet, noe som gjorde det vanskelig for oss i sivilsamfunnet å delta aktivt underveis. Mulighetene for å drive med aksjoner var også betydelig nedskalert, og en kunne kjenne hvordan ytringsrommet på denne COPen var smalt. Dette toppmøtet speilet dessverre den lave globale tilliten vi ser i dag.
Matilde: COP29 var dessverre en stor skuffelse. Vi vet at behovene for finansiering er på minst 1000 milliarder dollar årlig i gavebasert finansiering, likevel klarte ikke landene å bli enige om mer enn 300 milliarder dollar – og av dem er det lite som er gavebistand. Avtalen åpner for at alt av rubbel og bit kan telles med, mye av pengene må betales tilbake, den mangler beskyttelse av menneskerettighetene, og målet skal ikke nås før om 10 år. Selv om landene signaliserer at klimafinansiering er viktig, styrker de ikke sine egne forpliktelser i noen særlig grad. Det er uholdbart, og vil prege de neste årene med internasjonalt klimasamarbeid.
Hva er det viktigste som ble besluttet under COP29?
Mikkel: Det viktigste som ble besluttet var finansieringsmålet. Et lavt mål kan sette kjepper i hjulene for opprettholdelse av Parisavtalen. I tillegg ble det løftet frem at det skaper mistillit mellom partene i forhandlingene og er ødeleggende for samarbeidet i fremtiden. FNs klimakonvensjon er i stor grad tuftet på tillit, siden FN ikke kan straffe land som ikke følger opp avtalen. Men selv om målet ble mye lavere enn vi hadde håpet på, kan det være et steg i riktig retning.
Marte: Det føles nesten feil å si det, men det er helt klart vedtaket om å trappe opp klimafinansiering til 3000 milliarder kroner innen 2035 som var viktigst. Men avgjørende detaljer – som fordeling mellom offentlige og private midler og sikring av god kvalitet på finansieringen – ble ikke godt nok avklart. Ei heller hvem som faktisk bærer det tyngste ansvar for å legge frem lommeboka. Rike land ble ikke godt nok ansvarliggjort i denne avtalen. "Enigheten" er et skritt i riktig retning, men krever konkret oppfølging for å skulle møte de reelle behovene på bakken.
Matilde: Det viktigste som ble besluttet var finansieringsmålet på 300 milliarder dollar årlig. Det er en mangelfull avtale, men sender likevel et signal om at rike land må trappe opp sine finansieringsforpliktelser. Det må vi følge opp videre i Norge, Kirkens Nødhjelp krever en opptrappingsplan for norsk klimafinansiering, som reflekterer både vårt ansvar for klimakrisa og vår økonomiske kapasitet til å bidra.
Hva er dine håp og forventninger for klimaarbeidet fremover?
Mikkel: Jeg håper neste års COP blir større og mye mer ambisiøs. Da skal landenes egen oppfølging av Parisavtalen på bordet, så det kan ha mye å si for nasjonal klimapolitikk i fremtiden. Jeg håper at statslederne dukker opp i mye større grad enn på årets møte. Dessuten avholdes møtet i Brasil, og ikke i et autokrati med sensur, slik som Aserbajdsjan er. Det håper jeg kan tilrettelegge for mange flere protester, marsjer og arrangementer i og utenfor konferansesenteret, slik som det ofte har vært på COP tidligere. På nasjonalt plan håper jeg Norge melder inn ambisiøse klimamål og følger opp avtalen fra i år om å gi klimafinansiering.
Marte: Jeg både håper og forventer at Norge gjør alt i sin makt for å nå målene i Parisavtalen. For å klare det så må det skje drastiske ting på hjemmebane. Først må Norge øke egne ambisjoner, både sette større mål for utslippskutt her hjemme, og sette inn tiltakene som trengs for å klare å gjennomføre de. Så må Norge bidra med en mye større andel klimafinansiering av høy kvalitet og i tillegg til det satse mer på fornybar energi. Norge må prioritere samarbeid, legge den beste forskningen til grunn, og jobbe for å gjenopprette den globale tilliten som trengs for å møte klimakrisen - noe annet er ikke akseptabelt.
Matilde: Nå må vi ta klimakampen tilbake til den nasjonale politikken, hvor de faktiske utslippskuttene skjer, og finansieringsforpliktelsene bestemmes. Neste år skal Norge melde inn et nytt klimamål for 2035, og vi mener det bør være på minst 80%, i tillegg til at vi forplikter oss til å fase ut olje- og gassproduksjon, og gir mer til klimafinansiering.
For mer informasjon, kontakt:
