Denne teksten ble først publisert på transitmag.no.
Det utspiller seg en kamp i Baku om finansiering og utslippskutt, men også om menneskerettigheter, normer og verdier. Foruten forhandlere og ministere følges forhandlingene av 1.600 oljelobbyister, 500 som arbeider for karbonfangst og lagring, og næringslivsfolk, i tillegg til urfolk, presse og sivilsamfunnsfolk, som alle har sine egne agendaer.
Aserbajdsjan føyer seg også inn i rekken av autoritære oljestater som arrangerer klimaforhandlingene. Dørene for oljelobby og næringsliv åpner seg mer og mer, mens dørene for sivilsamfunnet og uttrykksfriheten lukkes sakte.
Hvilke løsninger som velges for å løse klimakrisen betyr mye for verdens utvikling og for om omstillingen til et lavutslippssamfunn blir rettferdig eller ikke. Utfallet av COP29 vil få stor betydning for om fattigste som har forurenset minst får det verre eller bedre.
Enorme forskjeller
I dag eier de rikeste ti prosentene av verdens befolkning omtrent 76 prosent av verdens formue, mens den fattigste halvdelen kun to prosent. De én prosent rikeste står for mer enn dobbelt så mye utslipp som de 3,1 milliardene fattigste. De rikeste ti prosentene står for omtrent 52 prosent av de globale utslippene, mens den fattigste halvdelen står for kun ti prosent, viser rapportene til Oxfam.
Forskjellene mellom fattige og rike er også synlige her i Baku. Mens to til fire prosent av landets innbyggere er styrtrike, sliter rundt 85 prosent av befolkingen med å få endene til å møtes. Signalbygg og paradegater, kjøpesentre for de rike, gjenspeiler de vestlige landenes overforbruk. I bakgatene skaller murpussen av bygningene og de gamle bussene fulle av slitne arbeidsfolk. Verden vil ikke tåle at det globale sør tar etter et vestlig forbruksmønster.
Derfor er det ikke bare riktig, men helt avgjørende at COP29 sikrer løsninger som vil være gode for de mange og ikke bare for de rikeste.
Kampen om pengene og utslippene
Også i år preges klimaforhandlingene av parter som står langt fra hverandre og som holder forhandlingskortene tett til brystet.
Flere mellominntektsland som den arabiske gruppen, India og Kina, samt en del utviklingsland, sin strategi er å holde forhandlinger om utslippsreduksjoner som gissel for å sikre seg et godt resultat for det nye globale klimafinansieringsmålet.
Industrilandene på sin side holder tilbake på forhandlingene om klimafinansiering, blant annet ved å si at alle land bør bidra til finansieringen. Sånn fremstår den første uka av forhandlingene aller mest som en uavgjort brytekamp.
Kravet fra utviklingslandene er at de som har forurenset mest og har kapasitet, går med på et finansieringsmål på 1.000 milliarder dollar årlig. En del industriland, deriblant Norge, snakker på sin side mest om at finansieringsmålet må være todelt, hvor en del av målet skal være offentlig og et annet privat.
Utviklingslandene parerer med at de ikke kan gjennomføre en omstilling og tilpasning uten penger. I-landene ønsker nemlig at en større andel av bistanden skal være privat, heller enn offentlig gavebistand. Dette kan, hvis vi ikke er føre var, gi enda større forskjeller mellom fattig og rik.
Statlige reguleringer for fornybarsektoren er i mange land mangelfulle. I Norge som er et regulert land eies 67 prosent av vindkraften av utenlandske selskaper. Uten et sterkt internasjonalt og nasjonalt reglement og kapasitet til å forvalte midlene og prosjektene er det fare for at verdiene fra fornybarsektoren tilfaller de få og ikke de mange.
Ministerne tar over klimaforhandlingene
I uke to overtar ministrene klimaforhandlingene her i Baku. Det betyr at vi er i en politisk fase, hvor forhandlingene tradisjonelt blir mer dynamiske. Klimaminister Tore O. Sandøy skal lede forhandlingene på utslippskutt. ForUM er tydelige på at Norge må være villige til å både lytte og gi etter på klimafinansiering for at det skal komme et tilfredsstillende resultat for utslippsreduksjoner.
Ministerne som sitter med både ansvar og muligheter til å kunne avgjøre om verden vil overstige 1,5 graders oppvarming, må gjøre alt som står i sin makt for å redusere den store klimafaren som henger over oss.
Dessverre er ikke klimatrusselen den eneste faren. Økende ulikheter er en trussel mot demokratiet og menneskerettighetene. Vi som deltar i COP29 fra ForUM og sivilsamfunnet jobber dag og natt for et ambisiøst utfall av konferansen som ivaretar de mange og ikke bare de få.
For mer informasjon, kontakt:
