Årets møte FNs komité for global matsikkerhet (CFS 52) ble avholdt 21. – 25. oktober 2024 og markerte både 50-årsjubileet for CFS og 20 år siden retningslinjene for retten til mat ble vedtatt CFS. Norsk sivilsamfunn var representert ved meg Lise Saga, som sivilsamfunnsrepresentant i den norske delegasjonen fra ForUM, og Filippa Hirsch Steffens, som observatør og deltaker i sivilsamfunnsmekanismen Civil Society and Indigenous Peoples Mechanism (CSIPM). Begge representerte Spire.

Sivilsamfunnets rolle i CFS presses

Vi deltok på CSIPM sitt formøte 19. – 20. oktober for å legge felles strategi med det internasjonale sivilsamfunnet. Sivilsamfunnsmekanismen framstår som godt organisert, med sterke arbeidsgrupper som jobber året rundt for å gi innspill til de ulike prosessene i CFS. Det hadde vært veldig nyttig med deltagelse fra norsk sivilsamfunn i arbeidsgruppene til CSIPM, for å kobles tettere på prosessene i CFS.

Hvordan sivilsamfunn og sosiale bevegelser har fått begrenset spillerom de siste årene, ble et viktig tema under formøtet. Tidligere har CSIPM hatt sitt formøte i FAO-bygget, men i år måtte møte gjennomføres i eksterne lokaler. Dette fordi FAO skulle rigge ned fra møtet World Food Forum (WWF) uken før. CSIPMs sekretariat har kontorplasser hos FAO, men har fått innskrenket sin tilgang til bygget det siste året, og må nå be om adgangspass på en ukentlig basis. Dette er noen mindre, konkrete eksempler på hvordan sivilsamfunnets deltakelse utfordres i FN og på CFS.

FAOs generalsekretær prioriterer WFF

CFS har tidligere alltid funnet sted samme uke som verdensmatvaredag, 16. oktober, men ble i år flyttet til uken etter, fordi WFF fikk ha møtet sitt da. Forsøk på å finne andre møtetider for CFS har foreløpig ikke lykkes. Dette er særlig fordi det ser ut til å være vanskelig for FAO å være vertskap på alternative tidspunkt. WFF er et prosjekt som generalsekretæren i FAO, QU Dongyu, har etablert og gir mye støtte til. Han er lite interessert i CFS som plattform, og CFS får dårligere oppslutning, ettersom aktører prioriterer deltakelse på WFF. Sivilsamfunnet har rettet sterk kritikk mot den omfattende rollen privat næringsliv har i WWF.

Kan politiske retningslinjer gi redusert ulikhet i matsystemet?

Basert på CFS sin strategi «MYPoW – Multi-Year Program of Work», skulle det i år vedtas politiske retningslinjer for redusert ulikhet for matsikkerhet og ernæring. Retningslinjene ble vedtatt ved akklamasjon. Tidligere diskusjoner for å komme fram til retningslinjene har dreid seg om bruk av ordet «inequality» i stedet for «inequalities». Land som Russland ønsker å redusere «inequality» til å kun handle om ulikhet mellom menn og kvinner. Det har også vært fremmet ønsker om definisjoner av interseksjonalitet, som ikke kom med i retningslinjene. Språk om okkupasjon og rasisme som drivere for ulikhet i matsystemet ble opprettholdt i de vedtatte retningslinjene. Dette var viktig for sivilsamfunnsmekanismen.

Retningslinjene trekker fram urfolksrettigheter («Indigenous Peoples») i arbeidet mot ulikhet i matsystemet, sammen med rettigheter for lokalsamfunn («local communities»). Det ble påpekt at det er nødvendig å skille mellom disse to gruppene ettersom det ikke finnes tilstrekkelig rettsvern for lokalsamfunn. Dersom det ikke differensieres mellom lokalsamfunn og urfolk, kan man risikere at hensynet til urfolk svekkes.

Retten til mat er en menneskerett

20 års-jubileet for retningslinjene for retten til mat ble markert med en egen plenumsesjon, i tillegg til flere sidearrangementer. Det var mange land som løftet viktigheten av retten til mat, og behovet for å arbeide videre for opptak av retningslinjer og annerkjennelse av dette som en menneskerett.

I sivilsamfunnets sidearrangement ble det trukket linjer mellom retten til mat og FNs erklæring for rettigheter til bønder («peasants») og andre folk i rurale områder (UNDROP). Under dette arrangementet ble nødvendigheten av en rettighetsbasert inngang til å adressere strukturelle utfordringer, vektlagt. Retten til mat er en menneskerett og ikke et frivillig prinsipp som land kan velge å følge. UNDROP anerkjenner i tillegg retten til land. Både UNDROP og retten til mat handler om tilgang til mat, men også retten til frø, medvirkning, lønn og biodiversitet, blant annet.

Når verden blir urban, må retten til mat også bli det

Neste år skal frivillige retningslinjer for urbane og peri-urbane matsystemer vedtas, basert på en rapport som høynivåpanelet for eksperter på matsikkerhet (HLPE-FNS) har utarbeidet på temaet. Et sidearrangement la vekt på sammenhengen mellom urbane områder, bistand og matpolitikk. Retten til mat i byer må knyttes til retten til byen. Folk som er fattige i rurale områder, presses til å flykte til byer, og blir en del av matusikre befolkninger i urbane områder i stedet. Uformell sektor ble trukket fram som sentralt i å sikre inntekt og matsikkerhet. Utfordringer med økonomisk tilgang til mat ble også knyttet til tidsfattigdom, pris på brensel og energi, og andre prosesseringskostnader.

Hva gjør det internasjonale samfunnet, når verden sulter?

I tillegg til å vedta frivillige retningslinjer og politiske anbefalinger, har CFS et mandat til å koordinere innsats i matkriser. Dette er et viktig agendapunkt på møtet, som har vært svært preget av pågående konflikter de siste årene. Å komme fram til konsensus om rollen konflikt, krig og sult som våpen i krig har, i et forum som består av land som Russland, Ukraina, Israel og Palestina, er svært utfordrende. Den nye møtelederen fra Sør-Afrika klarte likevel å komme fram til et kompromiss som oppnådde konsensus.

For sivilsamfunnet var det viktig å opprettholde referanse til Gaza og bruk av sult som våpen i krig. Helst skulle CSIPM sett at det ble referert til det pågående folkemordet.

Et siste viktig punkt for sivilsamfunnsmekanismen på agendapunktet om koordinering mot matkriser, var å sikre økte budsjettmidler til språklig oversettelse av prosessene i dette sporet, for å sikre deltakelse fra de landene som er hardest rammet, og som også i mange tilfeller er de landene som er mest avhengig av oversettelse.

Pågående sultkatastrofer må tas på alvor

I en tid hvor stadig flere lever i sult og matusikkerhet, var det mye fokus på sultrammede befolkninger i konfliktsoner. I et arrangement ble den presserende situasjonen med sult i blant annet Gaza og Mali beskrevet. Utfordringer med å samle data fra konfliktområder ble løftet, og det ble lagt vekt på at man i større grad må ta hensyn til tidlige tegn på sultkatastrofer, uten å kreve fullstendig oversikt over datatilfang. FNs spesialrapportør på retten til mat la vekt på at boikott og embargo er det mest effektive tiltaket mot Israels krigføring. Det er behov for et internasjonalt samfunn som reagerer og gjennomfører tiltak i mye større grad enn det de gjør i dag, med fokus på langsiktig bistand i tillegg til humanitær nødhjelp, for å sikre retten til mat.

Norges delegasjon på CFS 52

Norges delegasjon til CFS ble ledet av statssekretær Bjørg Sandkjær, som deltok de to første dagene, før hun dro videre til G7-møtet. Nærings- og fiskeridepartementet og Havforskningsinstituttet var sterkt representert og arrangerte eget sidearrangement for å følge opp et nettverk som Norge har ansvar for på sjømat og oppdrett. Den norske delegasjonen viste støtte til sivilsamfunnet under årets møte. I CFS-byrået, hvor Norge nå sitter, er det et stort potensial for den norske delegasjonen til å gå i bresjen for å også støtte CSIPM videre.

Det viktigste møtet for matsikkerhet og retten til mat?

CFS 52 var preget av hvordan konflikter i verden har påvirket matsystemet, blant annet med folkemordet i Gaza og krigen i Ukraina. Mange land fremhevet og løftet 20-års jubileet for retningslinjer for retten til mat i sine innlegg. Dette ga en tyngde til arbeidet som gjøres på feltet. Brasil som vertsland for G20, og Sør-Afrika som «chair» i CFS, framsto som ansvarlige og stødige støttespillere for å styrke arbeidet i komiteen. CFS 52 viste at CFS er et viktig forum, med mandat til å koordinere innsats i matkriser og utvikle politiske retningslinjer. Det er potensiale for å øke påvirkningen, men i dagens situasjon med press fra private aktører og FAOs prioriteringer av andre arenaer oppleves som de største barrierene for å utvikle CFS sitt arbeid.

---

Kontakt: