"Klimaendringene er her. Det er skremmende. Og det er bare begynnelsen. Tiden med global oppvarming er over; tiden med global koking har kommet," uttalte Antonio Guterres, FNs generalsekretær, etter årets sommer med ekstremvær mange steder på kloden.
Står langt unna 1,5-gradersmålet
Gjennom den globale gjennomgangen fra fjorårets klimaforhandlinger, COP28, om hvor verden står i forhold til Parisavtalens mål om å holde utslippene under 1,5 grader oppvarming, kom det frem at selv om alle land kutter det de har lovet, så går verden mot en temperaturøkning på langt over to grader, noe som vil skape store irreversible klimaendringer.
Enda verre resultat er det om man ser på hvor mye som faktisk er kuttet av det landene har lovet. Kun 26 industrialiserte land har kuttet i klimagassutslippene. Norge har kuttet 9,1 prosent siden 1990, hvorav det meste av Norges kutt kommer fra oljesektoren. Året 2023 var et nytt toppår for klimagassutslipp globalt med 1,1 prosent økning.
"Jeg oppfordrer dere: ikke utsett det hardeste arbeidet til siste liten. Å fortsette som før er en oppskrift på fiasko, både når det gjelder klimafinansiering og på mange andre områder i menneskehetens kamp mot klimaendringene," sa Simon Stiell, FNs klimasjef.
Fase ut fossil energi fra energisystemene
Ett av resultatene fra COP28 var avtalen om å fase ut fossil energi fra energisystemene. Norges mål om å utvikle og ikke avvikle oljesektoren står i sterk kontrast til dette.
Norge er i dag den åttende største oljeeksportøren og verdens største gasseksportør. Hva slags olje- og gasspolitikk vi fører er derfor ikke uvesentlig. Det er ikke overraskende, men bekymringsverdig at vi prioriterer tiltak for kutt som vil sikre fortsatt utvikling av oljesektoren som kvotemarkedet, karbonfangst og lagring og elektrifisering av sokkelen, heller enn en utfasing av oljen som også ville bidra til utslippskutt i landene vi eksporterer til.
Klimafinansiering
For mange land med svak økonomi og høy gjeldsbyrde er det vanskelig å innfri egne ambisjoner om utslippskutt, med mindre rikere land bidrar økonomisk til en elektrisk energiomstilling, samt til finansiering av tilpasning og tap og skade. Derfor er 1,5-gradersmålet uløselig forbundet med det globale klimafinansieringsmålet som skal forhandles om og vedtas på årets klimatoppmøte i Aserbajdsjans hovedstad Baku.
Partene står dessverre noen dager før klimakonferansen langt fra hverandre når det gjelder ambisjoner for finansieringsmålet. Grovt sett kan det sies at utviklingsland ønsker et mål på 1000 milliarder dollar årlig, mot nåværende 100 milliarder, mens industrialiserte land enda ikke har lagt et tall på bordet. Land, som blant annet EU og Storbritannia, ønsker et delt mål for hvor en del av målet er statlig finansiert og den andre privat. Det er sannsynlig at Norge også vil legge seg på denne linjen.
Det er på høy tid at Norge som har verdens største investeringsfond i Oljefondet bidrar med det som er vår rettmessige andel i klimafinansieringen – med ifølge en rapport utarbeidet av Stockholm Environmental Institute på vegne av ForUM 67 milliarder årlig. Dette beløpet kan hentes fra oljefondet og vil ikke påvirke verken Norges økonomi eller rentenivå.
Norge har en fantastisk mulighet til å være en frontfigur i en tid hvor verden trenger det. Vi bør derfor tale for at klimafinansieringen er offentlig, tilskuddsbasert og addisjonell til bistand, med privat kapital og andre kilder som et supplement eller som et separat mål. Finansieringsmålet må skille tydelig mellom offentlig finansiering og annen finansiering. Det må også inneholde spesifikke undermål for utslippskutt, klimatilpasning og tap og skade, med minst 300 milliarder til utslippskutt, 300 milliarder til tilpasning og 400 milliarder til tap og skade.
Det står om vår felles framtid. Hvordan kan Norge da unnlate å bidra med det vi har råd til?
Skaper dårlig stemning
Den lave villigheten fra industrilandene til å bidra med den nødvendige klimafinansieringen er en av faktorene som holder klimaforhandlingene som gissel. I flere år har det vært dårlig stemning og lav villighet til å høyne ambisjonene tilstrekkelig både fra industrilandenes og utviklingslandenes side. Mens industrilandene gjentar at alle må bidra både til utslippskutt og finansiering, sier utviklingslandene at så lenge industrilandene verken kutter i utslippene, eller bidrar økonomisk med sin rettferdige andel, så kan ikke de ta byrden det er med å kutte i sine utslipp.
Norges omdømme er i fare
Den globale gjennomgangen viste hvor langt verdens land er unna å unngå katastrofale klimaendringer. Norge som et land som har tjent seg rikt på olje og som har bidratt til klimaendringene er avslørt – vi taler med to tunger. Norge ønsker internasjonale tiltak velkommen, men under forutsetningen at vår oljeproduksjon kan fortsette som før.
I sitt nasjonale klimamål som skal meldes inn til FN i februar 2025 kan Norge rette opp dette inntrykket ved å gi løfter om å kutte minst 80 prosent av klimagassutslippene, hvorav minst 60 prosent kuttes innenlands innen 2035.
En rettferdig utfasing i tråd med 1,5-gradersmålet krever ifølge Civil Society Equity Review en norsk utfasing av olje og gass allerede i starten av 2030-tallet. En forpliktelse om at det skal utarbeides en helhetlig klima- og energiplan som inkluderer en strategi for sluttfasen til norsk olje og gass, vil derfor kaste et bedre lys over Norge enn det politiske standpunktet om å utvikle og ikke avvikle olje- og gassindustrien.
Verden er i stor fare. Vi trenger politikere og land som tar klimafaren på alvor og som bidrar med det de kan for å gjøre fremtiden så levelig som mulig. Årevis med somling gjør at skadene fra klimaendringene allerede er omfattende og mer alvorlige enn det de kunne ha vært. Nå er tiden for å vise ansvarlighet. Når vi koker, er det for sent.
Skrevet av Lillian Bredal Eriksen, seniorrådgiver for klima i Forum for utvikling og miljø.
For mer informasjon kontakt:
