Ane Aurora Skjølberg Serreli, fagrådgiver i Forum for utvikling og miljø (ForUM), kom nylig hjem fra mellomforhandlingene i Bonn. Forhandlingene er et viktig steg på veien mot klimatoppmøtet COP30, som Brasil skal være vertskap for senere i år.

- Utfasing av fossil energi er helt nødvendig dersom vi skal holde den globale oppvarmingen til 1,5°C, i tråd med Parisavtalen. Dette er det bred enighet om blant sivilsamfunnet internasjonalt, sier Serreli.

Oljenasjoner ved et veiskille – Norge og Brasil

Norge er en av verdens største eksportører av olje og gass, med statseide Equinor som en sentral aktør i petroleumssektoren. Selv om nesten all strøm i Norge kommer fra fornybar vannkraft og Norge har forpliktet seg til netto null utslipp innen 2050, har den norske regjeringen enda ingen nasjonal utfasingsplan. I stedet åpner de stadig nye olje- og gassfelt. Sammen med Australia, Canada og USA er Norge ventet å stå for 70 prosent av veksten i olje- og gassutvinning innen 2035. Dette setter Norges klimatroverdighet i spill.

Brasil, som er vertsnasjon for COP30, er Latin-Amerikas største oljeprodusent. Til tross for at over 80 prosent av landets elektrisitet kommer fra fornybare kilder, fortsetter Brasil å utvide sin olje- og gassvirksomhet, også i Amazonas. Sivilsamfunnet advarer om at dette truer både biologisk mangfold, urfolks rettigheter og landets egne klimamål.

Under forhandlingene i Bonn møttes Anna Maria Cárcamo, klima- og energirådgiver i Greenpeace Brasil, og Ane for en samtale om hva som står på spill frem mot COP30. De snakket om dilemmaene som oljeproduserende land står overfor, og hvorfor verden nå trenger en rettferdig, global utfasing av fossil energi.

Intervju med Anna Maria Cárcamo, Greenpeace Brasil

Hva er dine forventninger til forhandlingsmøtet SB62 i Bonn?

Jeg håper landene klarer å gjøre framgang i forhandlingene, særlig når i «UAE-dialogene» om gjennomføring av beslutningen fra Global Stocktake under COP28, som blant annet omfatter en overgang bort fra fossil energi. Det er også viktig med fremskritt i arbeidet med rettferdig omstilling og klimatilpasning, slik at vi får på plass sterke beslutninger til COP30.

Beslutningene må være i tråd med vitenskapen og bidra til å holde temperaturøkningen under 1,5 grader, samtidig som de sikrer klimarettferdighet. Tiden er knapp – vi nærmer oss både grensen på 1,5 grader og globale vippepunkter. Nå må vi handle for å sikre et levelig klima og beskytte fremtidige generasjoner.

Hvilke likheter ser du mellom Brasil og Norge som oljeproduserende land?

Begge land er oljeprodusenter med nasjonale selskaper som har et stort ansvar og mulighet til å bli reelle energiselskaper – selskaper som satser på fornybar energi og som bidrar til en rettferdig overgang bort fra fossil energi.

Brasil er allerede i en sterk posisjon, siden mesteparten av energien i landet kommer fra fornybare kilder. Nå står landet ved et veiskille, det kan bli et foregangsland i klimapolitikken eller det kan fortsette å utvikle ny oljevirksomhet og dermed svekke sin troverdighet.

Samtidig som Brasil signerer ambisiøse klimamål og forhandler om sterke internasjonale avtaler, fortsetter landets oljedirektorat med tildeling av nye letelisenser – også i Amazonas. Dette skjer til tross for advarsler fra sivilsamfunnet og urfolk, og uten å ta hensyn til den økologiske verdien av området. Nå må Brasil vise lederskap gjennom handling – særlig foran egne forpliktelser til COP30.

Både Brasil og Norge ønsker å være ledende i klimapolitikken – men åpner nye oljeprosjekter. Hvordan reagerer brasiliansk sivilsamfunn på dette?

Brasiliansk sivilsamfunn er tydelig på at ny oljeleting bryter med beslutningen om å fase ut fossil energi. Utfordringen er at myndighetene hevder at Brasil som utviklingsland trenger inntektene fra olje for å kunne gjennomføre en rettferdig omstilling. Vi er uenige i dette. Det finnes andre måter å utvikle landet på, som ikke innebærer fortsatt forurensning og klimarisiko.

Utenlandske selskaper utnytter situasjonen, deriblant norske Equinor som nylig åpnet et nytt, stort gassfelt i Brasil. I forrige uke ble det tildelt 19 nye leteblokker i Amazonas-bassenget, der både det statlige selskapet Petrobras og utenlandske selskaper som ExxonMobil, Chevron og CNPC deltok.

Deltakelsen til private og utenlandske selskaper, mange med hovedkontor i det globale nord, gjør situasjonen enda mer alvorlig. Disse selskapene har et særskilt ansvar for å lede an i den rettferdige energiomstillingen, ikke forverre fossilavhengigheten. Selskapene henter enorme profitter ut av det globale sør, samtidig som de etterlater seg miljøødeleggelser og lite økonomisk gevinst til befolkningen.

Hvordan påvirker oljeutvinning i Amazonas urfolks rettigheter og naturmangfold?

Å satse på oljeutvinning i et så sårbart og komplekst område, hvor vi fortsatt vet lite om de marine økosystemene, setter tusenvis av småskalafiskere, urfolk og tradisjonelle lokalsamfunn i fare. Mange er avhengige av kyst- og mangrovesystemene i Amazonas for livsgrunnlag, matforsyning og lokal økonomi.

Å godkjenne oljeleting uten å kjenne til eller ha kontroll på risikoen setter både natur og mennesker i fare. Hvis vi skal nå målene i Parisavtalen og Brasils eget mål om netto null innen 2050, må fossil energi fases ut så raskt og rettferdig som mulig.

Hvorfor bør utviklingsland som Brasil bidra til å fase ut fossil energi?

Vi forstår at utviklingsland som Brasil trenger støtte, og ikke har det samme historiske ansvaret som industrilandene. Men utvikling kan ikke brukes som unnskyldning for å fortsette med fossil energi. Det finnes teknologiske løsninger og bærekraftige utviklingsveier som gir både økonomisk vekst og sosial rettferdighet uten å ofre klima og miljø.

Alle land må forplikte seg til en rettferdig omstilling, som sikrer arbeidsplasser og tilgang til ren energi. Brasil har selv anerkjent dette i sitt nasjonalt bestemte bidrag (NDC), og må jobbe for internasjonale avtaler om tidsplaner for utfasing.

Dessuten, i en verden som dekarboniseres, vil fossile ressurser miste verdi og bli såkalte «stranded assets». Å investere i ny olje i dag er å binde landet til en fortid som ikke gagner fremtiden.

Har du en oppfordring til norske politikere og det norske folk?

Alle land må lytte til vitenskapen, særlig rike og demokratiske land som Norge. Vi vet at det finnes langt mer fossil energi enn det vi kan hente opp, hvis vi skal unngå farlige klimaendringer.

Hvis ikke et rikt og stabilt land som Norge klarer å gjennomføre en rettferdig utfasing av fossil energi, hvem skal da gjøre det? Norge har en unik mulighet til å gå foran og vise at en rettferdig omstilling er mulig – både for miljøet og økonomien. Nå må landet bruke den muligheten og sette et godt eksempel for verden, avslutter Cárcamo.