Av: Kristina Fröberg, klimarådgiver i Forum for utvikling og miljø.
Etter et år med massemobiliseringer verden over for høyere klimaambisjoner, innfridde ikke COP25 forventningene. Her er Greta Thunberg på COP25. Foto: David Tong / WWF-New Zealand
Stort behov for – og mangel på – nye klimamål
Gapet mellom hva som må til for å nå Parisavtalens mål om å stanse temperaturøkningen ved 1,5 grader, og hva land har forpliktet seg til å gjøre, er fortsatt enormt etter COP25. De nasjonale klimamålene (National determined contributions, NDCs) som land har meldt inn til FN dekker kun en femtedel av kuttene som må til for å nå målet.
9. februar 2020 har avtalen satt en frist for å levere inn nye utslippsmål til 2030. For å sørge for at den blir holdt, og at vi får kappløpet mot toppen vi nå må se, ble det holdt en «fasilitativ dialog» allerede på COP24 forrige året, hvor det var forventet at land begynte å melde inn nye, mer ambisiøse mål til FN. Da de nye målene uteble inviterte en rystet FN-generalsekretær alle land til klimatoppmøte i september 2019 for å annonsere nye mål. Verdenslederne kom - men uten nye mål.
Med en folkelig mobilisering uten sidestykke, ledet av verdens unge, og en rekke tunge og anerkjente vitenskapelige rapporter som viser at vi ikke har noen tid å tape, var COP25 en sentral anledning til å melde inn de nye målene. Jo flere land som meldte inn mål før fristen 9. februar, jo større press ville det blitt på at alle land må levere nye og ambisiøse mål til fristen. Men kun to land har meldt inn nye mål – Marshalløyene og Surinam. Landene som har sagt at de skal melde inn mer ambisiøse mål, dekker kun 10% av utslippene.
Dette er oppsiktsvekkende uambisiøst, og forventningene til de store utslippslandene er nå høye. Mange håper EU skal begynne, da det vil gi et viktig signal om at rike land som har ressurser til det går først. I løpet av forhandlingene ble EUs råd enig om at EU skal være klimanøytral i 2050 (med unnatak av Polen). Samtidig har EU har gjort det klart at de neppe vil rekke fristen, og at de i realiteten ikke har noen sjanse å bli ferdig med et nytt mål før sommeren.
For å sette fart på prosessen har en rekke EU-land allerede vedtatt egne mer ambisiøse mål, og mens COP25 pågikk i Madrid vedtok Danmark en ny klimalov der de skal kutte 70% av sine utslipp. Men til forskjell fra Norge får ikke EUs medlemmer melde inn egne mål til FN. Derfor har Norge en særlig posisjon, og ansvar, å melde inn sitt nye mål for å sette press på EU, og vise verden hvor vi vil med vårt klimasamarbeid med EU. Men Norge venter fortsatt på EU, og vil ikke enn gang gi svar på om de kommer til å holde FN sin frist 9. februar.
"We are five minutes to twelve in the global Climate emergency. All countries have to deliver NDCs in line with the Paris agreement, otherwise we and coming generations will face an unbearable future", sa FNs generalsekretær Antionio Guterres under COP25. Foto: ForUM
Til tross for motsetninger - COP25 oppfordrer til økte ambisjoner
Forhandlingene på COP25 om teksten som sier at land skal melde inn mer ambisiøse mål neste år var steintøffe, og bare et døgn før forhandlingene ble avsluttet, sa tekstforslagene ingen ting om at ambisjonene i de nye målene skal være høyere enn i de tidligere.
Heldigvis endte ikke COP25 i en slik katastrofe. Norge og en rekke andre land gikk hardt ut mot dette og klarte likevel til slutt å få en hovedbeslutning fra klimakonferansen med klar oppfordring til økte nasjonale ambisjoner under Parisavtalen.
Noe av grunnen til at vi så større motsetninger i forhandlingene nå enn på lenge, var at rike land ikke har levert på sine klimamål til 2020 (Norge skulle for eksempel kutte 30% av sine utslipp til 2020, og to tredjedeler av kuttene skulle tas hjemme, mens de i 2018 hadde økt 3,4%). Samtidig har de fleste ikke levert hverken på bistanden eller klimafinansieringen som de har lovet, og som for mange fattige land er en forutsetning for at de skal melde inn nye og mer ambisiøse klimamål.
I tillegg skapte Trump sin Parisavtale-exit samt at Bolsonaro og Brasil blokkerer mange spørsmål mistillit i forhandlingene. Australia og Saudi-Arabia blokkerte også markant forsøkene på å få økte ambisjoner inn i forhandlingene.
Samtidig har mange sårbare og fattige land lidd store tap og skader de siste årene på grunn av klimaendringer de selv ikke bidratt til, og landene blir mer og mer desperate. To områder i forhandlingene som stod sentralt i Madrid, og som er tett knyttet både til ambisjon og klimarettferdighet, var tap og skader fra klimaendringer og regelverket for å handle med utslippskutt.
Godt spørsmål fra paviljongen til nordiske land på COP25, som ForUM gjerne vil stille til Erna Solberg, som vil vente på EU før hun melder inn et nytt norsk klimamål. Solberg er også utydelig på om Norge vil melde inn et nytt klimamål til fristen 9. februar. Foto: ForUM
Finansiering til tap og skader fra klimakrisen
På COP25 var det harde kamper om finansiering til tap og skader fra flom, tørke, storm, havstiging, ørkenspredning, og annen ødeleggelse som klimakrisen medfører.
De siste årene har tapene og skadene eskalert, og sårbare mennesker i fattige land, som ikke har skyld i klimaendringene, er hardest rammet. I Parisavtalen har en ekspertkomite fått oppgaven å jobbe med å mobilisere støtte (WIM), men da komitéen har flere arbeidsoppgaver, er ikke arbeidet med finansieringen av tap og skade blitt høyt nok prioritert. Derfor krevde utviklingsland en ny finansieringsmekanisme, og nye penger på COP25. Dette er noe som ForUM-fellesskapet og NGOer over hele verden støtter.
Utviklingsland og de internasjonale NGO-nettverkene på klimaforhandlingene mener at de nye behovene som kommer med klimakrisen ikke må gå på bekostning av bistandsbudsjetter som fra før ligger langt under de 0,7 prosentene som er lovet.
Med de store tapene og skadene vi har sett fra klimaendringer de siste årene, og som vitenskapen sier vil bli større i tiden fremover, er det viktig at finansieringen av disse tapene og skadene ikke spiser opp bistand på andre felt, skal vi ha en sjanse til å utrydde fattigdom og oppnå andre bærekraftsmål. Å komme til en løsning her er også avgjørende for å anerkjenne klimarettferdighet, for å få tilbake tilliten i forhandlingene, og for at utviklingsland skal kunne gå med på kravene som rike land stiller til dem på andre områder for å oppnå Paris-avtalens mål.
Rike land, med USA i spissen, har gått hardt ut mot dette, og Norge har argumentert for at det mest effektive er å bruke de institusjonene vi har i dag. Det ble heller ikke noen ny finansieringsmekanisme, eller sikret noen nye penger som vil komme i tillegg til bistand på COP25.
Dog oppfordres land til å øke sin støtte, og det dannes en ekspertgruppe som skal jobbe med finansiering til tap og skader. Utviklingsland ville at ekspertgruppen og arbeidet med tap og skader under Parisavtalen skal styres av COPene, siden det gir en sjanse hvert år til å fortsette forhandlinger på temaet. Dette nektet USA, til tross for at de skal forlate Parisavtalen, og Norge var enig med USA her. Spørsmålet kunne ikke løses og ble skjøvet til neste år. USA har flagget for at de da vil trekke opp en paragraf fra beslutningen til Parisavtalen (52) om at kompensasjon og ansvar aldri skal gjelde for tap og skader fra klimaendringer.
Nytt i teksten om tap og skader fra COP25 er at Parisavtalens finansieringsmekanisme Det grønne klimafondet skal formidle støtte til tap og skader. Det er en erkjennelse av klimafinansiering ikke bare skal gå til tiltak for utslippskutt og tilpasning til klimaendringer, men også tap og skader fra dem.
Men hvis det ikke kommer noen nye penger til fondet, innebærer det dog bare at flere skal spise av den altfor lille kaken som nå er der, og risikerer å gå ut over utslippskutt og tilpasningstiltak. Derfor er det viktig at land øker sin støtte til fondet.
I statsbudsjettet for 2020 har Norge lovet å doble sin støtte til fondet, noe en rekke land gjort i år. Forskjellen er dog at Norge kom med denne lovnaden allerede i på klimaforhandlingene i Paris 2015. ForUM mener derfor det er på tide at Norge dobler denne støtten på nytt.
ForUM koordinerer norsk sivilsamfunn på klimaforhandlingene. I et møte mellom norske organisasjoner og den norske delegasjonen i Madrid, ble klima- og miljøminister Ola Elvestuen utfordret på om Norge vil ta sitt ansvar. Foto: ForUM
Konflikter om handel med utslippskutt
På CO25 klarte heller ikke landene å enes om regelverket for handel med utslippskvoter/kutt i Parisavtalen. Hvis ikke dette blir stramt nok risikerer vi at dette fører til økte utslipp, som igjen gjør at vi ikke klarer å oppnå avtalens mål og begrense global oppvarming.
Derfor mener ForUM at det er betydelig bedre at forhandlingene om regelverket blir skjøvet til neste år, enn at vi ender opp med et regelverk som trekker ned muligheten for å nå Parisavtalens mål i mange år fremover.
Viktige punkter som der er uenighet om er:
- Hvordan land som selger kvoter skal trekke vekk disse fra oppfyllelsen av sine egne klimamål, slik at det blir et nullsumspill, og reduksjonen i utslipp ikke blir telt mer enn en gang (corresponding adjustments).
- Med en optimal implementering av Parisavtalen lager land så ambisiøse klimamål som mulig, og det kommer klimafinansiering fra rike land til fattige som muliggjør at vi får et globalt lavutslippssamfunn i 2050. Men nå mangler klimafinansiering, og da vil det være fristende for mange land å lage lave klimamål som ikke dekker alle områder, for å kunne legge tiltak for kvoter som de selger og får betalt for utenfor klimamålet sitt. Dette risikerer å trekke ned de samlede globale utslippsmålene.
- Parisavtalen har en funksjon som skal redusere de totale globale utslippene gjennom FNs markedsmekanisme (Overall mitigation in global emissions, OMGE i 4.6d). For å sikre at den hever ambisjonene om kutt er det avgjørende å ha en obligatorisk sletting av en andel av kvotene som kjøpes, til fordel for atmosfæren. Med tanke på de nasjonale ambisjonene land i Parisavtalen har i dag, kan vi ikke stole på at en frivillig sletting har den samme nødvendige effekten. Til tross for dette, har ikke Norge jobbet for en obligatorisk sletting. I det siste tekstforslaget i forhandlingene skal kun 2% slettes, mens tidligere tekstforslag foreslo 20-30%. Noen land har kjempet for 50%.
- Det er også viktig at gamle utslippskvoter og kutt som er laget under Kyotoprotokollen ikke overføres til det nye systemet under Parisavtalen, siden de da ikke vil lede til noen nye kutt. Det er uenighet om dette. Beregninger fra Climate Analytics viser at det kan lede til 0,1 temperaturøkning hvis disse gamle kvotene fortsatt får brukes.
- Det er avgjørende med tekst i regelverket som beskytter menneskerettigheter, siden det i de tidligere prosjektene som det ble handlet med under Kyotoprotokollen skjedde alvorlige brudd på menneskerettigheter. Dette mangler helt i den nåværende teksten. Det skal settes opp «social and environmental safeguards», men først fra 2028. Norge har vært en champion og frontet dette, men hatt sterke motstandere.
- En del av inntektene fra handel med kvoter under FNs markedsmekanisme skal gå til Tilpasningsfondet, som er viktig for tilpasningstiltak for fattige land. Det lå først inne forslag om at 5% av prisen skulle gå til dette i forhandlingsteksten, men i den siste versjonen er det kun 2%. Det leder til at færre fattige mennesker kan tilpasse seg klimaendringene, og mangel på tillit i forhandlingene. Norge har vært vag på dette området og er fornøyd med resultatet.
2020 – «the year of ambition»
2020 er året da land skal levere inn nye klimamål, og ambisjonene må opp betraktelig både i målene, i implementeringen av tidligere mål, og i klimafinansieringen som rike land skal legge på bordet for klimatiltak i fattige land.
COP26 som vil bli holdt i Glascow i Scotland kalles for «ambisjons-COPen», og 2020 kalles «ambisjonsåret». Det som vil avgjøre om det blir et reelt ambisjonsår, er press fra velgere og folk som mobiliserer seg for klima rundt om i verden. ForUM vil fortsette å gjøre det, sammen med NGO-nettverkene som vi samarbeider med over hele verden.
ForUM vil også takke den norske delegasjonen som lar oss få en plass i delegasjonen sammen med en ungdomsdelegat fra LNU, og møter hele ForUM-nettverket regelmessig i løpet av forhandlingene. Vi ser frem til å fortsette dialogen om norske ambisjoner i 2020.
Skal COP26 ende i økte klimaambisjoner er press fra velgere helt sentralt. Her fra skolestreik i Oslo. Foto Sébastian Dahl
Kontakt: