NB! Denne saken ble laget før koronaviruset ble en global pandemi. Se saken Slik påvirker korona internasjonale prosesser for oppdatert informasjon om FN-prosessen mot en ny naturavtale.

Ny naturavtale i 2021

I oktober skal en ny global naturavtale spikres i Kunming, Kina. Forberedelsene har startet, og forrige forhandlingsmøte var i Roma 24.-29. februar. Sverre Lundemo i WWF har fulgt det internasjonale arbeidet med naturmangfold i mange år og følger også disse forhandlingene tett. Vi har spurt ham om hva som må til for å ro i havn en ambisiøs naturavtale som bevarer naturmangfoldet. Fem elementer står sentralt for å lykkes med avtalen.

1. Avtalen må bygge på funnene fra FNs naturpanel

Én million arter står i fare for å utryddes, og over 3 milliarder mennesker lider på grunn av tap av natur, ifølge en rapport fra FNs naturpanel (IPBES). Naturpanelets rapport er den mest omfattende tilstandsrapporten for naturen som noen gang er laget. 145 eksperter fra 50 land konkluderte at tapet av natur er en like stor trussel som klimaendringene.

På forhandlingsmøtet i Roma i februar trakk flere land fram naturpanelets rapport om tap av naturmangfold og naturgoder som grunnlag for naturforhandlingene. Vi er midt oppi en pågående naturkrise, og det er viktig at den nye naturavtalen anerkjenner denne krisa.

2. Aichimålene må legges til grunn

I 2011 ble verden enig om en avtale for å beskytte naturmangfoldet. Avtalen de ble enige om var en strategisk plan som inneholdt 20 globale mål, de såkalte Aichimålene, som skulle nås innen 2020. Disse målene er helhetlige og ambisiøse, men dessverre er vi ikke i nærheten av å nå dem. Aichimålene var et viktig tema under forhandlingene i Roma.

– Flere land understreket at Aichimålene må være grunnlaget, og at et nytt rammeverk ikke må svekkes sammenlignet med dagens mål, sier Sverre Lundemo.

Manglende måloppnåelse på sentrale Aichimål må ikke brukes som argument for å sette seg lavere ambisjoner i den nye avtalen. Et ønske om “realistiske mål” må innebære at det mobiliseres økte ressurser og legges økt press på landene for gjennomføring, ikke at ambisjonene senkes.

3. Landene må ansvarliggjøres

Et problem med Aichimålene er at det er vanskelig å måle framgang. En annen årsak til at målene ikke ble nådd, er manglende rapportering. Landenes såkalte handlingsplaner har vært mer preget av ambisjoner og intensjoner enn av handling og resultater. Lundemo forventer at mekanismen for implementering av målene i den nye avtalen styrkes betydelig sammenlignet med i Aichimålene.

–Landene må i langt større grad holdes ansvarlige for at målene nås. Vi trenger mer målrettet rapportering, målbare indikatorer som kan være felles med andre konvensjoner, og regelmessig skjerping av landenes innsats gjennom virkeperioden, sier Lundemo.

4. Sivilsamfunnet må inkluderes

Over 1000 delegater fra mer enn 140 land, inkludert Norge, var samlet på forrige forhandlingsmøte i Roma. En rekke ulike sivilsamfunnsorganisasjoner var også til stede. De understreket behovet for ulike gruppers medvirkning både i utviklingen og forvaltningen av avtalen. Viktige grupper som ble nevnt er ungdom, kvinner, urfolk og lokalsamfunn.

Sivilsamfunnet spiller en viktig rolle både i forhandlingene og i gjennomføringen av avtalen. ForUM koordinerer flere av de norske sivilsamfunnsorganisasjonene på naturfeltet, og ForUMs naturgruppe jobber aktivt med å mobilisere sivilsamfunnet og befolkningen i naturspørsmål, og å måle Norges innsats for å nå Aichimålene.

Norge har så langt sittet stille i båten under forhandlingene. Vi jobber for at Norge skal ta lederskap og gå foran i forhandlingene. Naturavtalen er sektorovergripende, og det er derfor viktig at Erna Solberg engasjerer seg og flere av sine departementer.

ForUM koordinerer også arbeidet med en rapport som skal gjennomgå Norges innsats for å nå Aichimålene. Rapporten skrives av Sabima, Naturvernforbundet og WWF, og lanseres i løpet av våren.

5. Vi må finne måter å leve i harmoni med naturen

Den nye naturavtalen skal være et springbrett til visjonen for 2050 som er å leve i harmoni med naturen. For å realisere 2050-visjonen er vi nødt til å anerkjenne utfordringene, øke ambisjonene, og ansvarliggjøre verdens ledere. – Vi må stoppe tapet av naturmangfold og naturgoder, og sørge for at de negative trendene stoppes og snus. Det vil forutsette omfattende endringer i systemer for produksjon, forbruk og investeringer, samtidig som en må sikre at folk har gode liv, sier Lundemo.