Under ledelse av Norge er nå verdens land samlet digitalt på FNs høynivåforum for bærekraftsmålene (HLPF). Et gjennomgående tema er hvordan man skal holde oppe fokuset på bærekraftsmålene samtidig som man kjemper mot koronapandemien.
Korona er en ulikhetskrise, fastslo ForUM ved lanseringen av diskusjonsnotatet «Korona og 2030-agendaen» i april 2020. Mens korona har en effekt på samtlige bærekraftsmål, har også ulikhet forgreninger til mange av de andre bærekraftsmålene. Ulikhet er også en rotårsak til at målene kan bli krevende å nå innen 2030.
Negativ trend
I forkant av HLPF (High-level Political Forum) 2019 ga ForUM ut policy-briefen «Skatt og velferd mot ulikhet» om SDG 10. På den tiden hadde en fersk Oxfam-rapport vist at antall dollarmilliardærer var fordoblet siden finanskrisen, og stadig mer rikdom konsentrert på færre hender. Samtidig betalte de rikeste i verden mindre skatt enn noen gang før.
Mens dollarmilliardærenes formuer økte med 12 prosent i 2018, ble den fattigste halvparten av verdens befolkning 11 prosent fattigere, ifølge Oxfam. Organisasjonen pekte på en rekke årsaker, som privatisering, svekkede faglige rettigheter, kjønnsulikhet og svake skattesystemer, kombinert med manglende politisk vilje til å utvide skattegrunnlaget.
«Også skatteparadiser og mangel på internasjonale reguleringsregimer er blant årsakene til at ulikhetene øker, både økonomisk, sosialt og politisk. Privatpersoner og selskaper kan gjemme unna enorme pengesummer, som kunne kommet fellesskapet til gode,» kan vi lese i ForUMs policy-brief om ulikhet fra 2019.
Videre heter det at: «I de fleste industriland er bedriftsbeskatningen blitt satt ned siden 2007, og personlige skatteytere bærer en stadig større del av skattebyrden. En mer rettferdig skattepolitikk ville løse mange av verdens problemer. Oxfam har regnet ut at dersom verdens én prosent rikeste betalte bare 0,5 prosent mer skatt, ville det bringe inn nok midler til å finansiere skolegang for 262 millioner barn, og gi livreddende helsetjenester til 3,3 millioner mennesker.» Dette var før korona.
Voldsomt tilbakeslag
I april 2020 anslo Oxfam at en halv milliard mennesker kan bli skjøvet ut i fattigdom som resultat av korona og at kampen mot fattigdom kan bli satt 10-30 år tilbake i tid. Resultatet kan bli at flere faller ned i vedvarende fattigdom, skrev de i rapporten Dignity not Destitution - An ‘Economic Rescue Plan For All’ to tackle the Coronavirus crisis and rebuild a more equal World. Konsekvensene vil slå ulikt ut i ulike land, men én ting er sikkert: Omfordelende skattesystemer blir avgjørende for å bygge opp igjen de ulike samfunnene etter korona.
Gjensidig forsterkende
Samtidig som korona forsterker ulikhet, forsterker ulikhet også korona. Mangel på tilgang til rent vann og skikkelige sanitærforhold, trangboddhet, mangel på smittevernutstyr og mangelfulle helsesystemer gjør det svært vanskelig å beskytte seg mot smitte.
Én ting er at fattige land ikke nødvendigvis har økonomi til å rulle ut ordninger for sosialhjelp, mathjelp eller borgerlønn – en annen ting er at de heller ikke har infrastruktur til å implementere raskt nok. Mange fattige har for eksempel ikke bankkonti. Med andre ord bidrar økt ulikhet både i og mellom land til å gjøre korona ekstra krevende.
Ulikhet og de andre bærekraftsmålene
Ulikhet griper inn i nærmest alle de andre bærekraftsmålene. Ulikhet innenfor land påvirker enkeltmenneskets handlingsrom, mens ulikhet mellom land gjør at noen land står bedre rustet enn andre til å igangsette relevante tiltak på nasjonalt nivå, det være seg investeringer i grønn teknologi, utslippskutt, klimatilpasning, og så videre.
Dersom ulikheten får varig feste, vil det bli svært vanskelig å nå bærekraftsmålene – for ikke å snakke om Leave no-one behind-agendaen (LNOB). «Redusert ulikhet er en grunnleggende driver for hele 2030-agendaen og bærekraftsmålene, og utjevning av ulikheter er helt nødvendig for å redusere fattigdommen,» heter det i ForUM-rapporten «Privat finansiering først – konsekvenser for bærekraftsmålene og utviklingspolitikken».
Sult og helse
Ulikhet er en viktig driver av den dramatiske økningen vi allerede har sett i sult, underernæring og feilernæring globalt, ifølge et notat Agenda skrev på oppdrag fra ForUM i 2019. I 2015 var det om lag 785 millioner mennesker som sultet. I 2018 hadde tallet steget til 821 millioner.
Det sier seg selv at helsemålet henger i en tynn tråd under en pandemi, men også her spiller ulikhet inn. Minst halvparten av jordens befolkning har ifølge WHO ikke tilgang til grunnleggende helsetjenester under vanlige omstendigheter. Samtidig er sykdomsbyrden lang høyere i fattige land enn i rike land. For eksempel dør nesten 4 000 mennesker hver dag av tuberkulose – en sykdom som typisk rammer fattige. Korona øker presset på allerede overbelastede helsetjenester. I snitt brukte lavinntektsland 41 dollar per person på helse i 2015, mot 2 937 i høyinntektsland – over 70 ganger så mye, ifølge Oxfam.
Betydningen av arbeid
Sammenhengen mellom ulikhetsmålet og SDG 8 om anstendig arbeid er et annet eksempel på hvordan ulikhet påvirker andre mål, og omvendt. I forkant av fjorårets HLPF ga ForUM ut en policy-brief om SDG 8, der ulikhet var blant utfordringene:
«Ulikhet går i arv. Barn av foreldre med lav utdanning gjør det dårligere på skolen enn barn av foreldre med høy utdanning, og de ender oftere opp med en løsere tilknytning til arbeidsmarkedet. Effektivisering og mekanisering kombinert med lav tillit til ungdom med liten eller ingen utdanning, gjør at denne gruppen marginaliseres.»
Korona forsterker denne trenden. Redusert produksjon, redusert etterspørsel og redusert mobilitet endrer tilgang til arbeidskraft og vil påvirke faglige rettigheter. Reiserestriksjoner, stengte grenser og andre karantenetiltak gjør at mange arbeidere ikke kommer seg til arbeidsplassen, noe som rammer dem med uformell eller korttidsbasert tilknytning til arbeidslivet ekstra hardt. Noen har mistet alle muligheter til å tjene penger nærmest over natten. Ledigheten kan spesielt ramme ungdom og eldre arbeidstagere, ifølge Den internasjonale arbeidsorganisasjonen, ILO.
En annen problemstilling er at mange banker står i fare for å gå konkurs. Dette kan vanskeliggjøre tilgang til lån for blant annet små og mellomstore bedrifter – noe som igjen kan forsterke arbeidsledighet og fattigdom.
Konsekvenser for utdanning
Økte forskjeller vil man også se når hele årskull mister en stor del av skoleåret, enten fordi skolene stenger, eller fordi fattige foreldre tar barna ut av skolen så de kan arbeide. Mange av de som står svakest rustet mot korona er de samme som allerede henger etter læringsmessig. I forbindelse med HLPF i 2019 påpekte ForUM at verden var i en læringskrise. Selv om over 90 prosent av verdens barn nå har tilgang til grunnskole, mangler over halvparten av alle barn og unge grunnleggende lese- og skriveferdigheter. I ForUMs policy-brief om SDG 4, heter det at:
«Det er ikke tilfeldig hvem som ikke lærer, det er de mest sårbare som faller utenfor. Dette gjelder blant andre barn med funksjonsnedsettelser, minoriteter, barn uten omsorgspersoner, barn av fattige foreldre, jenter og barn og unge som er rammet av krise og konflikt. Hittil har verdenssamfunnet investert alt for lite i utdanning. Hvis det fortsetter, vil det ta minst 70 ekstra år før alle barn og unge går på skole.» De fulle konsekvensene av korona gjenstår å se.
Finansiering kan drive ulikhet
SDG 17 om samarbeid for å nå målene omhandler blant annet hvordan oppnåelsen av bærekraftsmålene kan betales for. Før korona anslo Verdensbanken at en oppnåelse av FNs bærekraftsmål innen 2030 ville kreve om lag 4,5 billioner dollar i årlige investeringer.
Oxfam har anslått at det vil koste 2.5 trillioner dollar å håndtere pandemien og forhindre en global økonomisk kollaps. Dette mener Oxfam kan finansieres gjennom en umiddelbar suspendering av gjeldsnedbetaling fra fattige land kombinert med en enkeltkrisepakke fra IMF og økt bistand og skatt.
Spørsmålet er avgjørende i et ulikhetsperspektiv fordi måten bistand finansieres på, i seg selv kan være ulikhetsdrivende. Verdensbanken og G20 har vært en pådriver for den såkalte «privat finansiering først»-modellen (Private Finance First), som kort sagt legger til grunn at ingenting skal finansieres med offentlige midler dersom det kan finansieres av private investeringer på en bærekraftig måte. Dette er en politikk Norge har sluttet seg til med liten offentlig debatt.
I en ForUM-rapport om finansiering for utvikling viser forfatterne til sivilsamfunnets frykt for at press for økt privat finansiering av infrastruktur og annen grunnleggende tjenesteyting vil medføre at fattige bruker sine knappe pengeressurser på tilgang til infrastruktur som ellers er gratis. «Verdensbankens politikk vil således bidra til at de fattige blir enda fattigere, i stedet for å redusere ulikhet i tråd med bærekraftsmål 10,» heter det i rapporten.
Private investeringer vil alltid vil ha et avkastningskrav. I rapporten står det videre at: «Den primære driveren er ikke ønsket om mindre ulikhet, men jakten på størst mulig lønnsomhet. Private investeringer vil derfor gå etter investeringsobjekter som er mest mulig lønnsomme, og slike prosjekter finner man ofte ikke blant de mest marginaliserte mennesker og land. Utfordringen med bruken av private investeringer er derfor at investeringer går til de som allerede har kommet et par steg opp på «utviklingsstigen» og bidrar til at de klarer seg bedre, mens de som er nederst ikke blir tilgodesett med investeringer og dermed blir relativt sett enda fattigere,« skriver forfatterne.
Hva Norge kan gjøre
På fjorårets HLPF ble det gjort opp status på seks av FNs 17 bærekraftsmål. I forkant av dette utviklet ForUM en rekke forslag til hva Norge burde gjøre. Flere av disse var rettet mot å bekjempe ulikhet. Disse anbefalingene har fått fornyet aktualitet i forbindelse med korona. Grovt sett retter disse seg mot:
- Arbeide mot kapitalflukt og for rettferdige skattesystemer, inkludert en reform av internasjonale skatteregler som inkluderer utviklingsland
- Doble støtten til skatteteknisk bistand
- Fremme utvidet land-for-land-rapportering for å motvirke strategisk skatteplanlegging og skatteparadiser
- Støtte fagforeninger og organisering i sivilsamfunnet
- Bidra til gode betingelser for fagorganisering og organisering i sivilsamfunnet
- Innføre en menneskerettighetslov for næringslivet, for å sikre grundige aktsomhetsvurderinger og reell konsultasjon med berørte lokalsamfunn
I et notat utarbeidet av Agenda for ForUM i 2020 peker man også på betydningen av sosiale sikkerhetsnett. En av anbefalingene der lyder som følger:
- Norge bør øke den økonomiske og politiske støtten til land som ønsker å innføre universelle sosiale sikkerhetsnett. Slike programmer er ikke bare effektive tiltak mot fattigdom og ulikhet i seg selv, men frigir også økonomiske midler slik at fattige husholdninger kan investere mer i eget landbruk og fiske.
I en kronikk i Bistandsaktuelt 24. juni 2020 gir representanter for LO, YS og Unio uttrykk for de samme synspunktene: «Norge fikk på plass universelle velferdsordninger før vi ble et rikt land, og det sosiale sikkerhetsnettet var en viktig forutsetning for velstanden vi nyter i dag. Det har hjulpet oss å bygge et samfunn med små forskjeller, likestilling, høy omstillingsevne og produktivitet. Fagbevegelsen mener derfor at Norge må legge stor vekt på sosiale sikkerhetsnett i utviklingspolitikken og på globalt nivå.»
ForUMs SDG-briefer fra 2019
Innspill 1/6 - God utvikling krever god utdanning
Innspill 2/6 - Klimamål for klimakrisen
Innspill 3/6 - Ungdom er nøkkelen
Innspill 4/6 - Skatt og velferd mot ulikhet
Innspill 5/6 - Fred og demokrati som forutsetning for bærekraft
Norske prioriteringer
Når det gjelder skatteteknisk bistand, har Norge lenge drevet kompetanseoverføringsprogrammet Skatt for utvikling, som forvaltes av kunnskapsbanken. Utviklingsminister Dag Inge Ulstein satte også finansiering for utvikling på toppen av agendaen da Norge tok over formannskapet i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) i juli i fjor.
-Bekjempelsen av ulovlig kapitalflyt og korrupsjon er en helt sentral prioritering for regjeringen, sa Ulstein fra Stortingets talerstol da han redegjorde for norske utviklingspolitiske prioriteringer 23. mai 2019. Da ECOSOC møttes i april for å diskutere finansiering for utvikling, var imidlertid ForUMs konklusjon at utfallet var et amputert møte og et ambisjonsløst dokument.
I løpet av formannskapet har Norge tatt initiativet til FACTI, FNs High-Level Panel on Financial Accountability, Transparency and Integrity. Panelet skal se på hva som kan gjøres for å styrke det eksisterende internasjonale institusjonelle og juridiske rammeverket som skal sikre åpenhet og integritet i det finansielle systemet og styrke kampen mot skatteunndragelse, hvitvasking og korrupsjon. FACTI vil selv komme med en foreløpig rapport i juli 2020, basert på kommentarer og forslag fra politikere, myndighetspersoner, representanter fra internasjonale organisasjoner, privat sektor og sivilsamfunnet. I februar 2021 legger panelet fram sin sluttrapport.
Videre har Norge støttet IMF og Verdensbankens initiativ til et gjeldsbetjeningsmoratorium for de fattigste landene, og det opplegget Parisklubben og G20 er blitt enige om. «Moratoriet innebærer betalingsutsettelser for de fattigste landene. Norge ønsket et ett års moratorium som kunne fornyes, men nådde ikke gjennom med dette. Vi fikk imidlertid gjennomslag for at alle de 76 fattigste landene måtte tilgodeses,» svarte Ulstein på spørsmål fra Audun Lysbakken (SV) om hva Norge vil gjøre for å bekjempe gjeldskrisen i fattige land.
I forbindelse med Covid-19 har Ulstein også uttalt til Bistandsaktuelt at regjeringen vil se nærmere på bruk av kontantoverføringer som et mer sentralt virkemiddel for å begrense sosiale og økonomiske effekter.
Sosiale sikkerhetsnett
Det er positivt at regjeringen satser sterkt på bygging av skattesystemer i utviklingsland. For å utjevne ulikhet, må man imidlertid også satse på offentlig velferd med gratis og universelle tjenester. I regjeringens handlingsplan for bærekraftige matsystemer er støtte til utvikling av sosiale sikkerhetsnett listet opp blant tiltakene. I likhet med de andre tiltakspunktene i planen er dette relativt generelt formulert, og det er uklart hvordan dette skal gjøres rent praktisk.
I statsbudsjettet for 2020 rapporterer regjeringen at uøremerket støtte til Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) muliggjorde strategiske satsinger rettet særlig mot sysselsetting av unge, utvikling av sosiale sikkerhetsnett i 2018. Rapportering på resultater fra 2018 indikerer ikke en bred satsing på sikkerhetsnett framover.
Satser for lite
Det er bred politisk enighet i Norge om at ulikhet må bekjempes både hjemme og ute. Derimot er man ikke enige om hvor mye ulikhet et samfunn bør tåle, og hvordan ulikhet skal bekjempes. Mens Norge satser stort på bærekraftige matsystemer og ser bærekraftsmålene om helse og utdanning i tett sammenheng med hverandre, har ikke bærekraftsmål 10 om ulikhet i seg selv vært et stort tema. Det samme gjelder bærekraftsmål 8. Dette målet er i all hovedsak ivaretatt gjennom Norfund, som heller ikke har som hovedmål å bidra til bekjempelse av ulikhet.
I et intervju med Bistandsaktuelt 10. januar 2020 mente Norsk Folkehjelps generalsekretær Henriette Killi Westhrin at norske myndigheter må jobbe mye hardere for å redusere ulikhet i norske samarbeidsland.
«Det siste året har vi sett massive opptøyer i flere land fordi vanlige folk ikke lenger vil finne seg i at ressurser blir privatisert, der eliter og internasjonale selskaper stikker av med pengene. Ulikhet er blant bærekraftsmålene som har fått lite oppmerksomhet, også i den norske bistanden, så politisk ledelse i Utenriksdepartementet må jobbe bedre med å redusere ulikhet i norske samarbeidsland,» sa Westhrin. Videre ga Westhrin uttrykk for at norsk bistand må måles mot hvor godt den treffer for å utviske forskjeller.
«Ulikhet burde bli et gjennomgående hensyn i bistanden, men UD må også tørre å sette penger der de får størst omfordelende effekt. Det kan ikke lenger være slik at vi snakker offensivt av bekjempelse av ulikhet her hjemme, men tenker at ulikhet bekjempes utelukkende ved å skape arbeidsplasser internasjonalt,» sa Westhrin til Bistandsaktuelt.
Gjenoppbygging til det bedre
I år er det ingen enkeltmål som er oppe til gjennomgang på HLPF. I år er det gjenoppbygging etter Covid-19 som står øverst på dagsordenen under slagordet "building back better". Bekjempelse av ulikhet i og mellom land er i denne sammenhengen ikke bare ett av 17 bærekraftsmål, men også et sentralt virkemiddel.