Intervju med:
- Marte Hansen Haugan, leder i Changemaker
- Matilde Angeltveit, politisk rådgiver på klima i Kirkens Nødhjelp
- Ida Strømsø, seniorrådgiver klima- og miljøpolitikk i Redd Barna
Hvor står forhandlingene om klimafinansiering nå?
Marte: Jevnt over hele linjen så gikk ikke mellomforhandlingene i Bonn helt slik vi kanskje hadde håpet på. Det er vanskelig å få til noe som helst fremgang i forhandlingene dersom det ikke blir klimafinansiering i sum av billion-klassen. Det globale nord skylder fortsatt det globale sør midler til klimafinansiering, og forsinkelsen i utbetalingen gjør ikke akkurat den globale tilliten noe særlig sterkere. Nå står diskusjonen på hvor stort behovene er, offentlig versus privat finansiering, hva pengene skal gå til, hvem som skal være med å betale og hvilke kilder til finansiering som skal telles med i det nye globale finansieringsmålet.
Matilde: Landene er overhodet ikke enige om hva det nye klimafinansieringsmålet skal være, og hva det skal bety. Man er ikke enige om en tidsramme for målet - skal det vare i 5 eller 10 år? Man er ikke enige om hvem som skal forpliktes til å gi penger - bør fremvoksende økonomier også presses til å bidra? Man er ikke enige om hvem som skal få pengene - skal det være alle utviklingsland, de som har høyest utslipp de må kutte, bare de aller fattigste eller bare de aller mest sårbare for klimaendringene? Skal målet være tallfestet, et prosenttall, eller kvalitative beskrivelser? Mange mener det skal være et tall på hvor mye penger rike land skal gi til fattige land i klima-gavebistand (I tråd med Parisavtalens artikkel 9.1: “Developed country Parties shall provide financial resources to assist developing country Parties”). Andre, spesielt de som føler seg truffet av kravet om å betale mer penger, mener derimot at målet først og fremst skal si noe om hvordan verdens pengestrømmer skal vris i en mer grønn retning, i hele verden. De mener at det skal handle om investeringer, lån, og hvordan ikke-statlige aktører som banker og bedrifter bruker pengene sine.
I motsetning til dagens 100-milliarders mål, som var et politisk tall Obama lovte utviklingsland i 2009 for å redde et ellers katastrofalt klimatoppmøte, ønsker vi at det nye finansieringsmålet skal være behovsbasert og reflektere utviklingslands reelle behov for penger til utslippskutt, tilpasning og tap og skade. Et større investeringsmål kan være fint, men vi vil at hovedfokuset skal være på et gavebasert mål med penger som skal gå fra rike til fattige land.
Ida: Etter flere år med dialoger om det nye finansieringsmålet er det fremdeles stor avstand mellom partene, særlig rikere land og lav- og mellominntektsland som er hardest rammet av klimaendringene. De store diskusjonene dreier seg om giverbasen, det vil si hvem som skal bidra med finansiering, hvem som skal motta finansiering, og om fokuset først og fremst skal ligge på mobilisering av privat kapital og fra andre kilder, eller om det i hovedsak skal være offentlig finansiering. I tillegg er det uenighet om tap og skade skal være en egen finansieringskategori. Mange i sivilsamfunnet og utviklingsland er bekymret for at vi beveger oss bakover hvis tap og skade ikke blir inkludert.
Hva er avstanden mellom der vi er og der vi skal?
Marte: Det er dessverre en god del distanse fra hvor vi er nå til å skulle møte de reelle behovene. Rike land har feilet i å møte målene på 100 milliarder-målet og det nye globale finansieringsmålet er sannsynligvis oppe i billioner. Det er altså et stort gap mellom hva som faktisk trengs av mobilisering og hva verdens land får til i dag. Mange rike land gir også klimafinansiering i form av lån, noe som er skadelig fordi det kan sette fattigere land i gjeldsbyrder og enda vanskeligere situasjon.
Matilde: Avstanden er enorm. Spesielt vanskelig blir spørsmålet om bidragsyterbase. Rike land er kompromissløse i kravet om at flere land må bidra med å forplikte seg til å gi klimafinansiering. Spesielt tenker man på land som Kina, Saudi Arabia, Singapore osv. Mens rike land ser på det som rett og rimelig at flere fremvoksende økonomier bidrar, ser andre på det som et forsøk på å reforhandle Parisavtalen. Ingen av partene er villige til å bevege seg på dette punktet, så det er vanskelig å se for seg hvor dette skal lande.
Det blir også vanskelig å lande selve tallet. Det kan virke som rike land ønsker et lavest mulig tall mens fattige land (og sivilsamfunnet) ønsker et høyest mulig mål. Tall på alt mellom 100 milliarder dollar (som er likt dagens mål) og opp mot 7000 milliarder dollar nevnes. Utviklingsland har foreløpig bedt om et mål på mellom 1000 og 1500 milliarder dollar årlig. Rike land vil først få avklart bidragsyterbasen før de ønsker å delta i en samtale om konkrete summer. Det blir også da avgjørende hva tallet skal innebære, sivilsamfunnet er redd for at målet blant annet skal inneholde lån, og på den måten bidra til å legge en enda tyngre gjeldsbyrde på utviklingsland som allerede er i, eller på randen av gjeldskrise.
Ida: Etter forhandlingene i Bonn er det fremdeles et altfor langt utkast til tekst med «alle alternativer» på bordet. Flere utviklingsland har også sagt at de mangler sine syn reflektert i teksten. Partene har ennå ikke begynt å diskutere ordentlig hvor mye penger som faktisk skal mobiliseres. Det er mye arbeid som gjenstår før neste forhandlingsmøte i oktober, og det hele skal avsluttes på COP29. Jeg spør meg ofte når jeg følger disse finansieringsmøtene om hvordan de skal klare å bli enige om så politisk sensitive spørsmål, når det fem måneder før COP29 fremdeles er enorme avstander.
Hva må Norge gjøre fram mot neste klimatoppmøte, COP29?
Marte: Norge, må i likhet med andre land fra det globale nord, sørge for høyere ambisjoner på offentlig klimafinansiering for å oppfylle våre forpliktelser i Parisavtalen. Norge må bidra til at det globale finansieringsmålet er på størrelse med behovene, og at det favner flere viktige områder ved at det inneholder spesifikke undermål for utslippskutt, klimatilpasning og tap og skade. Det er viktig at Norge er med på å presse for at en stor andel av klimafinansieringen er offentlig og tilskuddsbasert. Norge har heldigvis ikke tradisjon for å gi klimafinansiering som lån, og må være et godt eksempel og pådriver for at andre rike land skal følge etter.
Matilde: Det er viktig at Norge viser forståelse for den enormt utfordrende spagaten mange utviklingsland står i, hvor de både må jobbe mot ekstrem fattigdom, økonomisk ulikhet, utvikling, gjeldskrise og samtidig rigge seg for både det grønne skiftet og innføre klimatilpasningstiltak før det er for sent. Norge må legge geopolitiske interesser, som et ønske om å i større grad ansvarliggjøre Kina og arabiske land, til side for å fokusere på behovene, utfordringene og mulighetene for det nye klimafinansieringsmålet. Samtidig må Norge kjempe for gode rammer for å beskytte menneskerettighetene og urfolks rettigheter i møte med ny grønn finansiering/prosjekter.
Ida: Norge må gå inn i videre forhandlinger med en innstilling om hva vi og andre rike land bør gi, ikke bare hva de har lyst til eller kan gi på nåværende tidspunkt. Det er viktig at finansieringsmålet blir ambisiøst, behovsbasert og noe å strekke seg etter for Norge og lignende land, og da snakker vi nok om et tall i billion-klassen. I tillegg er det viktig at Norge står i bresjen for å sikre balanse mellom finansieringskategoriene, og derfor tar til orde for undermål for utslippskutt, tilpasning og tap og skade. Med sine enorme oljeinntekter har Norge muligheten til å bli en global leder på klimafinansiering, og dette må også reflekteres i posisjonene i forhandlingene om nytt klimafinansieringsmål!
Arbeidsgruppa for klima følger klimaforhandlingene. For mer informasjon, kontakt:
