Under møtet i New York var det bred enighet om de globale utfordringene, men også klare skillelinjer mellom særlig G20- og OECD-land og utviklingsland når det gjelder løsninger.
Reform
Reform av den internasjonale finansielle arkitekturen var en av tematikkene som ble diskutert mye. Mange er kritiske til nettverket av institusjoner og regler som i dag former den globale penge- og finanspolitikken. Mye av argumentasjonen går på at den ikke er egnet til å håndtere de nåværende globale krisene, hvor til og med FNs generalsekretær har kalt finansarkitekturen for «utdatert, dysfunksjonell og urettferdig». Den finansielle arkitekturen må derfor reformeres for å tilpasses dagens økonomiske realiteter og maktforhold.
Skatt
Diskusjonen om skatt påviste at det er stor støtte for en skattekonvensjon i FN.De fleste land lovet å bidra konstruktivt i prosessen, til tross for at flere nylig hadde stemt avholdende til mandatet (Terms of Reference). OECDs to-pilarløsning ble kritisert av flere, inkludert Ghana, som påpekte at utviklingsland ikke er tilstrekkelig inkludert i prosessen, og derfor ikke kan sees på som et reelt alternativ til en FN-ledet skattekonvensjon.
Kapasitetsbygging og teknisk bistand ble etterlyst for å styrke skatteadministrasjoner, men flere understreket at dette ikke kan være det eneste fokuset. Bekjempelse av ulovlige finansstrømmer (illicit financial flows) ble også et viktig tema, med flere land som fremhevet nødvendigheten av å adressere dette problemet. Videre var skatt av de superrike (high-net-worth individuals, HNWI) oppe til diskusjon. Flere land understreket betydningen av å skattlegge de aller rikeste.
Private investeringer
For å nå bærekraftsmålene er flere finansieringskilder nødvendige. Mange påpekte at private investeringer kan være et komplement til offentlige midler. Imidlertid har mobiliseringen av privat kapital ikke vært så vellykket som forventet. Flere land løftet behovet for å reformere kredittvurderingsbyråene (credit rating agencies, CRAs) for å gjøre finansiering mer tilgjengelig for utviklingsland. Behov for rettferdige kredittvurderinger som tar hensyn til de spesifikke forholdene i disse landene ble løftet.
Støtte til mikro-, små- og mellomstore bedrifter (Micro, Small and Medium Enterprises, MSMEs) ble også sett på som en viktig prioritering. Mange land understreket nødvendigheten av innovative finansieringsmekanismer som grønne obligasjoner, sosiale investeringsobligasjoner og offentlig-private partnerskap (PPPs).
Bistand
Reduserte nivåer av offisiell utviklingsbistand (ODA) har vært en bekymring for mange land, særlig i lys av de globale krisene verden står overfor. Klimafinansiering ble diskutert som en del av bistandsdelen i grunnlagsdokument (Elements Paper), og flere land uttrykte misnøye med finansieringsmålet som ble enighet om under klimatoppmøtet COP29 i Baku.
Behovet for mer klimafinansiering er stort, og flere utviklingsland påpekte at klimafinansiering bør være gavebasert og addisjonell, samt at det bør være lettere å søke om midler til klimafinansiering. Flere land fremhevet også viktigheten av å gå «beyond GDP» ved å ta en mer helhetlig tilnærming til økonomisk vekst og velstand som tar hensyn til faktorer som ulikhet og utdanning.
Diskusjonen rundt bistand inkluderte også økt bruk av ODA-midler for å tiltrekke private investeringer. Flere nevnte økt bruk av verktøy som blandet finansiering (blended finance) og offentlig-private partnerskap (PPPs). Utviklingslandene fremhevet viktigheten av Sør-Sør-samarbeid og triangulært samarbeid (triangular cooperation) som en del av den internasjonale finansieringsstrategien.
Flere utviklingsland nevnte også re-allokering av spesielle trekkrettigheter (Special Drawing Rights, SDRs) som en viktig prioritering for å styrke finansieringen til utviklingslandene. Lån i lokal valuta ble ansett som viktig av flere utviklingsland for å redusere valutarisiko og sikre mer stabil finansiering.
Gjeld
Gjeld var et annet sentralt tema på møtet, spesielt ettersom gjeldsnivåene har økt betydelig blant utviklingsland siden forrige utviklingsfinansieringskonferanse i Addis Abeba i 2015. Gjeldstransparens og styrking av mekanismer for gjeldshåndtering ble påpekt som nødvendige tiltak. Det var tydelige skillelinjer mellom OECD-land og utviklingsland i diskusjonen om gjeldskrisa.
Mens flere rike land mener det primært dreier seg om en likviditetskrise, hevdet utviklingsland og sivilsamfunn at dette er en langt mer alvorlig gjeldskrise. Flere utviklingsland etterlyste nye, mer effektive mekanismer for gjeldshåndtering, da G20s rammeverk «Common Framework» ikke har vært tilstrekkelig. De fleste var enige om at endringer er nødvendige. Men mens G20-landene ønsker å forbedre det eksisterende rammeverket, gikk flere utviklingsland inn for en multilateral gjeldsmekanisme under FN.
I tillegg ble gjeldsbytte (debt swaps) nevnt av mange som et mulig verktøy for å håndtere gjeldskriser. Selv om flere utviklingsland støtter denne løsningen, uttrykte sivilsamfunn skepsis og frykt for at dette kan være en «falsk» løsning som ikke vil bidra til den nødvendige gjeldssletten. Bedring av systemene rundt ansvarlig låntaking ble også diskutert som en nødvendighet for å unngå at gjeldskriser oppstår i fremtiden.
Arbeidsgruppa for utviklingsfinansiering følger prosessen mot en ny konferanse for finansiering for utvikling (FfD4).
For mer informasjon, kontakt:
