Fakta om følgene av oppdrett for miljø, arbeidsvilkår og urfolksrettigheter
Arealbeslag - fiskeoppdrett legger beslag på betydelig arealer ved og i sjøen, ofte på bekostning av annen fritids- eller næringsaktivitet.
Oppdrett av laks og ørret finner ofte sted i avsidesliggende områder i Norge, Chile og Canada der det finnes urfolksgrupper med tradisjonelle bruksrettigheter til disse områdene.
Oppdrett finner ofte sted i områder som ofte har et tøft klima, som medfører risiko for arbeiderne ved anleggene.
Bearbeiding av fisken skjer fortsatt manuelt i kalde og våte omgivelser, og er et tungt og ensformig arbeid.
Oppdrett forurenser lokalt fordi rester av fôr, medisiner, metaller og avføring fra fisken synker gjennom mærene og ned på bunnen. Norske myndigheter hevder at oppdrett er dag den største kilden til forurensing av norske fjorder. Forurensingen dreper lokal flora og fauna, og kan forurense lokale naturressurser som skjell og gjør disse giftige.
Høy konsentrasjon av fisk medfører sykdom og parasitter (som lakselus) på fisken i mærene, som kan spres i fjordsystemene og ta livet av lokal villakseyngel. I Norge er en rekke unike villaksstammer utryddet i den sørlige delen av landet, delvis som følge av oppdrett.
Rømming av oppdrettsfisk er utbredt og utgjør en trussel mot lokal marin fauna, både fordi laksen er et rovdyr som spiser lokal fisk, men også fordi den kan krysse seg meg villaks eller ørret og forårsake genetisk forurensing. Bruk av leppefisk til å redusere lakselus har medført at denne arten er blitt overfisket.
Produksjonen av oppdrettslaks belaster naturressursgrunnlaget fordi den må ha mellom 2,5-3 kg villfisk for hver kg laks som produseres. Villfisken må være fet, som gjør at laksen får gunstige fettsyrer (omega-tre). Da det er et begrenset omfang av slik villfisk i verden, utgjør oppdrett av laks og ørret en trussel mot disse fiskeartene.